Trondheims-metal - Orpheus, Vicinity og Mirrorfall

Info:

Sted:
Dato: Skribent:Fotograf: Bilder:
Kafè Larssen, Trondheim
30.05.08
Magnus H. Blystad
Jonas Bye
klikk her...

Omtale:

 

Når tre relativt små band skal spille konsert, så er det enkelte forhold som legger til rette for at det skal komme noen folk, og det skal bli liv. For eksempel været, og på fredag var det tilnærmet upåklagelig. Riktignok var det overskya men det var en av de varmeste dagene så langt, og det krydde av folk i sentrum lenge før de ivrigste festerne hadde dratt seg vekk fra vorsen sin. Så det var ikke det, det sto på. Derimot så var det en annen faktor som spilte negativt inn, nemlig at det ble holdt en annen konsert et annet sted i byen. I sammenheng med release av Trøndercore Vol 1, hadde GIN og MLGF konsert et annet sted i byen. Så da ble jo publikumsmassen trukket i to forskjellige retninger kan man si.

Inne på Larssen satt det noen før konserten begynte, det var ikke fullt men det var noen. Ja, mange av dem var fra banda som skulle på, men uansett, vi var da ikke alene der vi satt. Jeg kommer ca halvveis i ølen min før kveldens første band går på og vi trekker bak i lokalet hvor scena er. Mirrorfall var første band på scena, som først står der litt mens en lengre symfonisk intro spilles. Vokalisten gliser bredt, det stilner, så braker det løs. Heavy metal fyllte lokalet, men uten den lyse vokalen som jeg synes kan bli litt plagsom. Sondre, som står som vokalist på myspace sida deres har en litt grovere stemme som passa veldig bra, og det sammen med gitar soloene er det jeg har notert meg som kuleste.

Gjennom kvelden skulle det være ymse lydproblemer, Mirrorfall får første runden med det, og mens det fikses engasjerer vokalisten publikum som best han kan. Mens dette blir fikset underholder vokalisten publikum som best han kan. For som han sa selv: ”Jeg kan nesten ikke ta det acapella heller” Når de da kan fortsette viser de at de er der for å ha det morsomt, for det syntes virkelig at gutta på scena trivdes der. Ute på myspace sida deres ligger låta ”Let Thy Evil Come” som jeg anbefaler de av dere som liker god metal å sjekke ut. Den var ordentlig god live, ei låt som du husker, selv om du ikke har noe forhold til bandet fra før, slik som undertegnede.

De får ta en ekstra sang etter det opprinnelige settet før det er Vicinity sin tur. Det tar ikke lange tida før de begynner å spille, men det er litt uvisst hvem de spiller for da det så ut til at mange av de som var på larssen ikke gadd å gå bak i lokalet hvor scena er. De hørte jo sikkert like godt fra der de satt, men det er ikke så artig for bandet å måtte drive og mase dem fram. I mine notater til Vicinity har jeg nevnt gitaristen flere ganger, og han vil jeg trekke fram med en eneste gang, hans arbeid drev mange av sangene. Musikken de spilte var en slags progmetal hybrid, og soloene var det jeg så fram til i hver sang. Gitaren sammen med trommene var de drivende elementene i bandet, og igjen, soloene! Jeg kan ikke få sagt det mange nok ganger; de var nemlig veldig bra!

Vokalen derimot, satt ikke helt denne kvelden. På de normale partiene var den helt grei, men hver gang toneleie gikk litt opp, som de jo gjør titt og ofte i progmetal, så var den ikke helt stø. Det virka nesten som den holdt på å sprekke i blant. Jeg hørere på låter fra myspace sida deres nå, og der låter det betydelig mye bedre. Så jeg velger å tro at han hadde en dårlig dag, siden jeg har lest han har prestert bedre før fra sikre kilder (se tidligere konsertanmeldelse på www.iconmusicmag.com ).

De spilte bare egne låter, utenom to covre. Det første var ”Breaking The Law”, for å hylle de gamle heltene i Priest som tar turen inn til trønderhovedstaden om ikke så alt for lenge, og her fikk de med seg en ekstra vokalist i Sondre fra Mirrorfall. Den andre var avslutningslåta, Deep Purple’s klassiske ”Highway Star”. Begge covrene bidro betydelig til stemningen inne på stedet, de låt godt, om enn ikke helt som originalene. Men det er da ikke noe krav heller. De spilte også ei helt splunka ny låt kalt ”The Blind Watchmaker”. Vicinity går nå snart i studio for å spille inn en ep så det blir spennende å høre hvordan den blir.

Når de går av kommer kveldens lengste pause da Orpheus skal rigge opp sine ting. Klokka blir ett før de begynner, og vokalisten starter med å si at det er bedre sent enn aldri. I blant publikum virka det ikke som det var noe problem da det var mange flere folk her nå enn på de to tidligere konsertene. Det var nok Orpheus folk hadde kommet for å se. Men de rekker bare spille to låter, to bra låter altså, før det er mer tekniske problemer, da i form av en gåen amp. Bandet holder på publikum med litt enkel jamming og soloer, men for min del begynte jeg å bli en smule lei. Dette er jo ikke noe bandet kan noe for selvfølgelig, uavhengig av det så spiller det jo fremdeles inn på konsertopplevelsen. Mitt syn på dette kan ha vært ganske enslig dog, for det så ikke ut til at det la store demper på stemninga ellers der.

Orpheus så heller ikke ut til å ta noen skade av de, de spilte videre som om ingenting skulle ha skjedd, med fullt engasjement gjennom hele settet. De hadde riktig nok ikke store plassen å hoppe rundt på, med 4 musikere foran tromissen på larsens lille scene, men de gjorde virkelig det beste ut av det, uten å ramle over hverandre som jo har hendt før. Foruten å stille med kveldens beste stemme gjorde Ingrid Galadriel, som står som vokalist på myspace sida deres, virkelig sitt med headbanging og ymse annet Men igjen var det gitararbeidet jeg satte mest pris på, da særlig i form av dobbelsolopartier. Jeg har bemerka det før, og gjør det igjen; det tar seg bra ut live! For å følge på Vicinity dro også Orpheus i gang i ny låt på scena, som var nest siste før de avsluttet med ”Blood Flow” (som for øvrig er å finne på bandets myspace side).

 

Tekniske problemer hender jo seg, og da spesielt på mindre konserter, så det går i det hele tatt da på hvordan man takler det, og på larssen denne kvelden gjorde de en god jobb med når problemene inntraff. Ingen ble sure eller tverre men tok det med et smil og en liten jam. Når de spilte så var alle engasjerende, og jeg sånn sett var jeg fornøyd med kvelden. Det var ingen av dem som ikke ga alt, verken når de fikk spille, eller når de måtte underholde på andre måter.