Plateselskap: Solitude Prod.
Utgivelsesår: 2006
Kenneth Staurset Fåne
Plateselskap: Adipocere Records
Det her er det album nummer 2 fra franske Temple of Baal. De spiller Black Metal og prøver å være så lik som mulig norske Darkthrone. Jeg har egentlig aldri hatt sansen for Darkthrone og dermed er egentlig ikke dette min gate. Noen kule trasha partier her og der er ganske bra, men når de setter i gang med sin form for Black Metal detter jeg helt ut og blir sliten. Oppfriskende med gitarsoloer her og der og trasha partier gjør at plata ikke får så veldig dårlig karakter fra meg allikavel.
4/10
Plateselskap: Firebox
Utgivelsesdato:
Dere vet det øyeblikket hvor helten i skrekkfilmen går inn i det store sataniske tempelet? Og det går opp for han nettopp hvor mange liter med blod som har rent nedover det gruelige alteret? Hans øyne glir nesten tilbake i skallen på han, de vittige kommentarene forsvinner og han klarer kun å ytre et stille ”Oh my fucking god”. I dette øyeblikket spiller de Terhen i bakgrunnen. Eyes unfolded er svært stemningsgivende, det gir en følelsen av noe stort og episk med en gang. Episk bør det jo gjerne også være når det er snakk om en 13 minutter lang doom metal sang, som spor 1 er.
Eyes unfolded er glitrende bakgrunnsmusikk til utforskning av sataniske templer, til ekle grøsser shootemups, og lignende. Min favoritt på skiva er Influences, den første sangen. Virkelig bra doom, som holder seg akkurat passe inne med de gamle trekkene fra tidlig 90-talls bandene, og de nyere goth trekkene. Jeg synes også den kvinnelige vokalen høres bra ut, den er ikke helt kliss lik alle andre, noe som jeg finner bra. Terhen tar en virkelig inn i varmen med Eyes Unfolded, lydbildet formelig oversvømmer lytteren med den dyptgående illevarslende stemningen.
Men den krever et par runder før den er varmet opp. Første gangen så synes jeg det var forbitrende kjedelig. Jeg synes konseptet virket super pretensiøst og fikk mest lyst til å slå huet i veggen med tanke på hvor langt hele albumet var. Måtte jeg virkelig lide meg igjennom godt over 50 minutter med samme mølja? Etter et par ganger, og et par hull i veggen, så gikk det bedre. Nå synes jeg det er vel utført doom album. Det som trekker det ned er allikevel lengden på sangene. Om de hadde hatt kortere sanger, med flere forskjellige musikalske elementer så tror jeg det ville hørt bedre ut. Alt for mye av en god ting er bare for mye. Og det kan tidvis bli litt for mye av det samme.
7/10
Magnus Blystad
Plateselskap: Dockyard1/ Indie Distribution
Utgivelsesdato: Ute nå
5/10
Plateselskap: Equal Vision
Utgivelsesdato: 26 Juni 2007
Når et band prøver å markedsføre seg som spesielt, og originalt, men er litt i tvil om de får det til så hender seg det prøver å stunte seg fram. The Sound… har her, i stedet for tekster til sangene, lagt med en historie om to ulver. De heter Penelope og Charlemagne, og leter etter mat i en skummel skog. Jeg satte meg ned og leste historien om de to ulvene mens jeg starta spor en.
Historien var faktisk veldig bra, og veldig trist. Samme hvor mye jeg prøvde klarte jeg ikke å få meg selv til å si at det bare var et pretensiøst pr stunt.
Plata er delt i to egentlig, hvor av første delen er ”Tiger & The Duke”, en reissue av en eldre ep, mens del to er utvalgte, remixa sanger fra albummet ”Lover, The Lord Has Left Us”.
Så, del en er etter min mening helt ok. Den har en litt spesiell oppbygning da annenhver sang er en interlude som leder opp til neste spor. Det er totalt 4 interludes og 4 akter. Men er det noe å høre på? Vel, ja, egentlig. Det er kanskje ikke det mest spennende konsept ep’n som er utgitt, men spennende nok. Spesielt er Akt 2, dvs spor fire, en høydare. Det veksler mellom å være forvirrende, og behagelig i akkurat passe doser. Noe som er tilfellet for hele plata egentlig; forvirrende og behagelig. Personlig liker sangene best som har mest vokal og instrument deler, og heller mindre electronica / sampling.
Helhetsinntrykket de skaper med Tiger & The Duke er veldig bra faktisk, små melankolsk rock som veksler mellom å være hyperaktiv, skrikete og behagelig å høre på. En lett blanding mellom Air og Atreyu. Og det hele passer faktisk ganske greit til historien om Penelope og Charlemagne.
7,5/10
Del 2 derimot, ja..hvor skal jeg starte her. Den testet tålmodigheten min på en måte bare et teletubbi maraton med kusina mi har gjort før det. Jeg har personlig ikke noe negativt forhold til verken sampling eller electronica, dersom det er utført bra. Men disse hybridversjonene av eldre sanger var mer enn jeg kunne tåle. Hvordan original versjonene er, har jeg ingen anelse om, men dersom det finnes en gud er de svært annerledes enn de på Tiger & The Duke. Hele tiden sjekket jeg hvor lenge det var igjen av sangene, for å bli skuffet gang på gang.
Eneste som kunne minne om lyspunkt var live versjonen av Horses In The Sky, den er faktisk ganske kul. The Heretic, siste sporet, kan også få være med her. Hovedsakelig fordi Evol, som har mixa den, ser ut til å vite og begrense seg.
3/10
Magnus Blystad
Plateselskap: musicbuymail.eu
Utgivelsesdato: 26.1.2008
Jonas Bye
Plateselskap: Progrock Records
Hvis ”Spock’s Beard” og ”Dream Theater” fikk et kjærlighetsbarn ville det sannsynligvis het ”The Third Ending”. Dette Amerikanske bandet har definitive særpreg fra disse to bandene blandet med en veldig egenartet og nyskapende stil, en stil som raskt blir etablert allerede på den første låten ”Eleven”.
Mange av låtene er akustiske og veldig rolige, ”The Third Ending” er et levende bevis på at man ikke nødvendigvis trenger sinnsyke taktskifter og superraske gitarsoloer for å lage et knallbra progmetal album.
Vokalisten har en vakker og beroligende stemme som kler stilen deres veldig godt og gjør at man bare vil høre albumet om igjen og om igjen.
Roar Brattås
7/10
Plateselskap: Lockjaw Records
Utgivelsesdato: 24 september, 2007
Walhall er tyske Thrudvangars andre album. De spiller vikingmetall med symfoniske elementer.
I motsetning til mange andre band innenfor sjangeren, makter Thrudvangar å formidle en helt spesiell stemming i musikken sin. Det episke lydbildet skapes først og fremst av keyboardlyden, men balanseres mesterlig av tunge gitarriff, så det blir aldri i overkant. De maler et romantisk bilde av vikingtid. Tekstene er på tysk, noe som gjør at musikken høres mer eksotisk ut. Jeg har derfor ikke snøring på hva det synges om, men det aner meg at det går mye i slag, dreping, og vakker natur. Det er uansett uvikitg, så lenge musikken er god.
Og det her den til gangs på Walhall. Vikingmetall har i mine ører en tendens til å bli repetativ, og det er også et problem her. Spilletiden på 47:32 er helt på grensen, og at det blir noe ensformig trekker helhetsinntrykket litt ned. Men Walhall er et solid album, som alle med interesse for sjangeren bør sjekke ut.
8/10
-skrevet August 2006-
Plateselskap: Nuclear Blast/ Indie
Utgivelsesdato: 14.03.07
Kenneth Staurset Fåne
Plateselskap:
Regain Records
-skrevet desember 2006-
Kenneth Staurset Fåne
Plateselskap: Steamhammer/Indie
Utgivelsesdato: 22.01.07
Kenneth Staurset Fåne
Plateselskap: Frontiers
Utgivelsesdato: 08.06.07
Kenneth Staurset Fåne
Plateselskap: Indie recordings/Indie Distribution
Utgivelsesdato: 01.05.07
Tulus klarer å overbevise meg med sin simplistiske form for
svartmetall. Det er relativt enkelt og rett frem det vi får servert her, men
feiende flott. Produksjonen er spinkel, men
treffende. Bandet benytter seg blandt annet av strykere som på
åpningssporet og ”Stories untold” som forøvrig er en fantastisk låt.
Plateselskap:
Cyclops/ Import
Kenneth Staurset Fåne
Plateselskap: Low Frequency Records
Twilight Ophera er nå ute med nytt album og sjangeren er
ikke så veldig lett å kategorisere. Om man kanskje sier progressive black metal
kan man vel ikke være langt unna. Det vi får er høykvalitets metall preget av
dystre og symfoniske øyeblikk. Man kan kanskje trekke paralleller til Dimmu
Borgir, men å si at bandet er en kloning er å gå for langt. Dette er mye mer
progressivt og i tillegg til grimvokal har dette bandet også med renvokal. Dette
er interessant hele vegen og blandingen av sjangere som progressive metal,
black metal og death metal funker ganske godt her. Dette er nok en plate som
jeg kommer til å ta fram i ny og ne.
-skrevet 23. oktober 2006-
Kenneth Staurset Fåne
Jeg kan ikke begripe hvordan det er mulig å produsere så mange prikklike sanger og fremdeles ha folks oppmerskomhet. Nei, liker du dette, så har denne cden alt: Falsett vokal, hylende gitarsoloer, samt harry og intetsigende refrenger.... Og.. ja.. jeg holdt nesten på å glemme: ØL... Flott på nachspielet, og ellers oppskrift på den perfekte puddelkvelden. Men ærlig talt, nå er det snart på tide med pensjon, eller hva?
Nok rævtørking med parykk. Dette er rett og for kjipt. Vi er i 2000 nå, ting forandrer seg, og vi har ikke plass til flere musikalske midlivs-kriser.
Flink gitarist vel og merke....
Plateselskap: AFM Records
Utgivelsesdato: 18 mai 2007
Jeg har ikke noe særlig forhold til Udo Dirkschneider, annet enn hans rolle i Accept da. Så det var med et åpent sinn jeg starta U.D.O. – Mastercutor. Innholdet overrasket meg kanskje ikke, men allikevel, det var en opplevelse verdt å få med seg.
Etter et par spor så har man liksom et mentalt bilde av hvordan plata komme til å utvikle seg. Og det er slik den er. Man kjenner igjen versene, refrengene, bridgene og soloene. De kommer som perler på en snor. De følger en gammel oppskrift som har fungert lenge, og det funker for dem og.
Albumet inneholder noen høydare som holder liv i den, blant annet ”One Lone Voice” og ”Master Of Disaster”. Utenom disse blir det mye av det samme gamle, som jeg egentlig har hørt mange nok ganger nå. Dessuten, en sang om en ensom klovn (Tears of a clown, nr 8)? På en heavy-metal cd? En klovn som ingen forstår? Som gråter? Av frykt for lynsjing skal jeg ikke si at Udo er emo…det får bli opp til den som leser dette å bestemme.
Mastercutor klarer uansett å dra seg i land ganske bra med låta ”Crash Bang Crash”, som avslutter plata. Den er kul, rask og skikkelige fengende.
Om du spiller denne plata på en fest, med det rette klientellet (les; metalhuer), vil nok de fleste være fornøyd med musikken. Dessverre tror jeg ikke mange vil spørre om å få høre den om igjen. Litt som grøt egentlig, ja visst er det digg, men kanskje ikke det mest spenstige man kan få servert. De som er storfan av slik musikk synes nok at Mastercutor er skikkelig bra, men jeg faller ikke innenfor den kategorien.
6/10
Magnus Blystad
Det eneste å trekke litt ned på er variasjonen. Det kunne det vært litt mer av.
Ledo takas records
Urskumug benytter seg også av synth, men aldri som noe dominerende
og ledende instrument. Her er synthen kun brukt som et stemningsskapende
element. Den kan faktisk være litt vanskelig å legge merke til noen ganger
ettersom den stort sett alltid ligger langt bak i miksen.
Marius Kristiansen
Plateselskap: Dockyard1/Indie Distribution
The Fourth Season er australske Vanishing Points fjerde studioalbum. Jeg har ikke hørt noen av bandets tidligere utgivelser, og har derfor ingen sammenligningsgrunnlag der. På baksiden av coveret hevdes det at bandet spiller melodisk progressiv metal, noe som stemmer ganske overens med virkeligheten. Men det er også en del power metal tendenser i lydbildet, med hyppig bruk av doble basstrommer og en del synth. Det kommer blant annet tydelig frem i åpningssporet ”Embodiment”.
Produksjonen er bunnsolid, og musikerne er dyktige. Vokalisten har ikke en unik stemme på noen som helst måte, men han er likevel behagelig å høre på, noe som er helt essensielt for at musikken også skal sitte. Når det gjelder låtene er inntrykket mitt noe delt. Godlåtene er spredt rundt på hele plata, men som helhet blir det for tynt og anonymt i lengden. Men for all del, ”The Fourth Season” er en god plate til tross for at den verken er orginal eller banebrytende. I låter som ”Surrender” og ”I Within I” viser bandet glimt av potensialet som bor i dem. Det er dessverre ikke godt nok til at totalopplevelsen blir av det fantastiske slaget, det er rett og slett for mye grums som må lukes bort.
6/10
Remi Andrè Skaanes
Vardlokkur – Med døden til følge
Plateselskap: Det germanske folket
Utgivelsesdato: Oktober 2007
Åpningssporet ”New kingdom” er veldig fengende, med et refreng som setter seg på hjernen åpner dette ei plate som er ganske gjevn. Synes det blir spilt kvalitetsmusikk hele vegen. Innimellom er det ispedd en del artige sekvenser og lyder som jeg ikke har hørt før. Dette er en plate å anbefale alle som liker progressiv metall/rock alà Dream Theater og Symphony X. Ei god førsteplate av Venturia. Medlemmene er flinke, og her finnes godbiter for enhver.
-skrevet 9. september 2006-
Kenneth Staurset Fåne
Plateselskap: Napalm Records/ Indie Distribution
Release: Ute nå!
Plateselskap: Mighty Music/ Indie Distribution
Utgivelsesdato: Ute nå!
9/10
Kenneth Staurset Fåne
Plateselskap: Blacksmith Productions
-skrevet 21. august-
Kenneth Staurset Fåne
Vision Divine er ikke så flinke til å fornye seg når det
gjelder coverart. Enten så har de engler med store vinger eller så har de med
et digert vindu på coveret sitt. Dette albumet tilhører sistnevnte.
Platecoveret er nesten en kopi av coveret til deres album ”Stream of Unconsciencness”
som kom i 2004.
Kenneth Staurset Fåne
Plateselskap:
Napalm Records/Indie
Utgivelsesdato:
28.05.07
Kenneth Staurset Fåne
Plateselskap: Dockyard 1
Utgivelsesdato: 26 oktober, 2007
Når man har vært ute å spilt med storkarer som Steve Vai og Yngwie Malmsteen bør man kunne ha noe skills å fare med. Voyager viser at de har det med Univers. En gjennomført kul progskive. Den er ulik mye annet progmetal spesielt, fordi hele plata er skikkelig upbeat. Man blir liksom i godt humør og lettsindig av den. Higher Existence, som er nummer en, trår rett på gassen med heftig trekkspill-ish synth (som tatt rett fra Finntroll), og det låter ikke så rent ålreit heller.
De skryter riktignok på seg litt vel mye når det hevdes at de blander det beste innen heavy metal spekteret, som det står bakpå promoen, de skryter også av det på hjemmesida, og andre har og sagt. Vel, nja, jeg kan ikke si meg enig. Selv om de her blander inn veldig mange forskjellige elementer så er det fremdeles prog det går i. Original og kul prog riktignok, men prog allikevel. (om det ligner på noe er det Ayreon) Voyager er nyskapende, men jeg vil påstå de er innenfor prog allikevel.
UniVers er fungerer som et friskt pust inn i en sjanger som kan være helt utrolig drepende kjedelig (dette kan vel sies om de fleste sjangre, men jeg synes at pretensiøs selvhøytidelig prog er noe av det stusseligste som finnes), ved å dra inn forskjellige elementer inn hver sang holder de på oppmerksomheten din. Synthen er nok de som varier mest her, fra den tidligere nevnte trekkspill lyden til ren piano, og over i noen av de mer klassiske typene vi kjenner fra blant annet, ja…80 tallet for eksempel. Grunnen til at jeg trekker ut den er at jeg tror ikke UniVers hadde vært noe særlig uten. Da hadde den lett glidd inn i mengden.
Det hadde kanskje hørt bedre om de hadde et mer gjennomgående tema enn om de gikk for den ”se så mye rart vi kan dra ut av synthen vår”-versjonen. Noen sanger har også noen litt rare elementer i seg. (som i ”den fetteren du bare ser hver jul, og allikevel finner ekstremt irriterende”-rar). Men dette er kommentarer fra et svært kritisk standpunkt, for det er ei bra plate!
8/10
Magnus Blystad
Plateselskap: Dockyard1/ Indie
Dette bandet er meget merkelig må jeg si. Forrige plata
Blood Sample var mer eller mindre begredelig og jeg tok ikke bandet seriøst den
gang. Nå er de ute med nytt album og jeg må si at jeg fortsatt kan ta de like
useriøst. Makan til graut har jeg aldri hørt.
Kenneth Staurset Fåne
Plateselskap: Demolition/ Indie
Kenneth Staurset Fåne
Plateselskap: Kranky/Tuba Records
White Rainbow er for all del ikke den superkristne versjonen av 70-tallets hardrockband Rainbow. White Rainbow er ifølge promoskrivet et ambient krautrockband og det kan jeg med hånden på hjertet si for sikkert etter å ha snurret denne plata noen ganger. En blanding mellom psykedeliske elementer fra 60-70 tallet og bongotrommer synes jeg det høres veldig sært, men også ganske stilig ut. Det er selvsagt ambient som står i fokus her og det er ikke noe høyt tempo og raske takter. En del av det minner meg om Pink Floyd og en annen del minner meg om krautrock/progrock band som dukket opp på slutten av 60- og begynnelsen av 70-tallet. Jeg kunne kanskje tenke meg at de dro på tempoet litt mer og ga litt mer trøkk i musikken sin, men jeg tar til takke med det jeg får og liker det.
Gjennomført minimalistisk prog, psykedelia, hippie og folk-rock anno 2007 synes jeg høres bra ut og White Rainbow har klart å få til ei skive som det er deilig å høre på når regnet fosser ned og du ikke har lyst å gå ut. Dette er kanskje noe av det særeste vi har fått inn av promomateriale hit i Icon, men så lenge det fenger og det ikke ligger så alt for langt unna progrock, rock og metall så tar vi det imot med åpne armer.
7/10
Kenneth Staurset Fåne
Plateselskap: SPV
Sjanger: Hardrock
Kenneth Staurset Fåne
Plateselskap: Lasers Edge
Med medlemmer fra
Jaga Jazzist, Motorpsycho og Wobbler er White Willow et band som begynner å få
et godt fotfeste innen den progressive rock-sjangeren. Den 22. august blir
denne plata sluppet, 2 år etter forrige plate ”Storm Season”. Det som er nytt er
at gruppa har fått inn en ny kvinnelig vokalist som heter Trude Eidtang og i
følge dem selv har materiale fått en mer moderne sound. Etter å ha spilt
igjennom denne plata noen runder så kan jeg konstatere at det jeg får høre er
kvalitet. Alt fra rolige melankolske partier til partier der tyngre gitarer
råder. Vokalen på plata er imponerende bra og jeg kan trygt si at dette er en
fin plate å sette på om en vil slappe litt av og bare lytte. Vokalisten høres
ut som noe jeg har hørt før, men jeg kommer ikke helt på hvem det minner meg
om. De fleste sporene på denne plata er ganske rolige, bortsett fra låt nummer
8 ”Dusk City” som leker med den progressive metallen, og det er bra.
Plata er produsert av
Tommy Hansen (Helloween, TNT, Circus Maximus) og det er ikke dårlig med tanke
på at han er en meget dyktig produsent og har jobbet med mange band og artister
tidligere. Dette er en plate for dem som vil ha rolig progrock som skal nytes i
sin fullhet, ikke bare høre en og en sang. Sett den på fra spor nummer 1 og la
plata spinne til den er ferdig. For min del kunne de hatt flere låter som ”Dusk
City”, fordi jeg liker mer raske tempoer innenfor progrock/metallen, men jeg
skal ikke klage for dette er mer en bra nok musikalsk, produksjonsmessig og teknisk.
8,5/10
-skrevet 30. juli 2006-
Kenneth
Plateselskap: Cruz Del Sur
Utgivelsesdato: 16/7–07
F.eks sporet Teacher’s Pet:
Teacher wants to see me after class,
Always winks at me and shakes her ass.
6,5/10
Magnus Blystad
Plateselskap:
Metal Massacre
Tom K. Sørensen
-skrevet 22.august 2006-
Kenneth Staurset Fåne
Plateselskap: Endzeit Elegies
Kenneth Staurset Fåne
Plateselskap: Einheit Produktionen
Med krigstrommene i full marsjtakt beveger vi oss inn i Wrath nye skive, Viking. Det vi får er støyrik blackmetal i litt under middels kvalitet. Kan ikke si at denne skiva gir meg så veldig mye. Man kan ane litt folkemusikk innimellom, men ikke mye. Produksjonen er en svakhet her og det gjelder vel også selve musikken. Det hjelper heller ikke at coveret er fullt av opp ned-kors som prøver å vise at satan er tingen. Dette er like spennende som å se en skilpadde dø av alderdom.
Kenneth Staurset Fåne
Plateselskap:
Lion Music
Det skal mye til at power metal av den melodiske formen
slår igjennom i disse dager. Det blir gitt ut plageriater i hauger og dunge,
men noen av de er faktisk ganske gode også. Et eksempel på dette er dette
bandet.
Kenneth Staurset Fåne