IMM

-F-
Facebreaker – Dead, Rotten And Hungry
Fairyland – The Fall Of An Empire
Fall Of The Leafe – Aerolithe
Forgotten Woods – Race Of Cain
Foxy Shazam - Introducing
Frederiksen & Denander – Baptism By Fire
From Behind - Game Over (2006)
Frozen - Blue Virtue (2006)
Fu Manchu – We must obey
Fueled by fire - Spread the fire
Full Blown Chaos - Heavy lies the crown
-G-
Gaia Epicus - Symphony of Glory
Galar – Skogskvad (2006)
Gallhammer - Ill Innocence
Gamma Ray - Majestic
Ghost Circus – Cycles (2006)
GOAD – In the house of the dark shining dreams
Goat the head - Simian Supremacy
Great White - Back to the rhythm
Griffin – The Ultimate Demise
Guttural Secrete - Reek of Pubescent Despoilment
-H-
Halford, Rob – Metalgod Essentials Vol. 1
Handful of hate – Gruesome splendour
Hanging Garden – Inherit the eden
Hanoi Rocks - Street Poetry
Happy Trash Culture – Comparing The Comfort
Hardingrock - Grimen
Harm - Devil (2006)
The Haunted – The Dead Eye
Hauteville – Relief data incomplete
Havoc Unit – h.IV+ (Hoarse industrial viremia)
Heavy Heavy Low Low - Everything's Watched, Everyone's Watching
Heiden – Era 2
Heinous Killings- Hung With Barbwire
Hellfueled - Memories in black
Helloween – Gambling with the devil
Helloween - Keeper of the seven keys - The Legacy
Helloween – Live in Sao Paulo World Tour 2005/2006
Helrunar - Baldr ok Ìss
Helrunar - Frostnacht (2005)
Hierophant – The Tome
Highland Glory - Forever Endeavour
Honey for Christ – The darkest pinnacle of light (2005)
Hoochie Coochie Men feat. Jon Lord - Danger White Men Dancing
Hopesfall – Magnetic North
Hurtlocker - Embrace the fall
Hybrid – The will to create
Hypocrisy - Virus
-I-
Iced Earth – Framing Armageddon (Something Wicked Part 1)
Ignitor - Road of Bones
Immolation - Shadow in the light
Imperia – Queen of Light
In Vain – The latter rain
Incoming Cerebral Overdrive – Cerebral Heart
Infected Malignity - The Malignity Born from Despair
Infestum – Ta natas
Insania – Agony (Gift of Life)
Inseedia - Secrets From The Room
Insense - The silent epidemic
Intense – As our army grows
Into Eternity – The Scattering of Ashes (2006)
Invisigoth – Alcoholocaust (2007)
Invisigoth – Narcotica
Iron Fire – Blade of triumph
Iron Savior – Megatropolis
Iskald – Shades of misery (2007)
Iskra – Iskra
-J-
Job For A Cowboy- Genesis
JORN - Live in America
Journey - Generations
-K-
Kaipa - Mindrevolutions
Kalmah - The black Waltz
Keen of the crow – Hyborea
Kiuas - The New Dark Age
Klone - All Seeing Eye
Knight Arena – Under a new sign (2007)
Korpiklaani – Tervaskanto

Plateselskap: Pulverised Records
Release: Ute nå!

Facebreaker et svensk death metal band, og deres nyeste plate beskrives som “a healthy slab of sickening death metal” på følgeskrivet. Det skulle jeg rolig si meg enig i faktisk. Dødsmetallen de spiller er helt uten skrupler og holder ikke tilbake på noe som helst. Det er rått og brutalt.

Vokalist Roberth Karlsson, gjør en utrolig bra jobb her, og det er etter min mening han som setter stemningen til hele skiva. Growlingen hans er en dyp bass som kommer fra langt nedi magesekken, eller helvetes niende sirkel. Jeg er ennå litt usikker på det. Uansett går det godt til musikken. Gitar, bass og trommer faller litt i bakgrunn for vokalen, og det passer for så vidt ganske så godt her. Gitarsoloene slår inn på måter som etter min mening sømmer seg, og vi slipper å irritere oss over meningsløse, episke, og her, upassende vandringer over strengene.

Men plata faller litt i samme fella som mange andre innen for denne sjangeren, og andre kan gjøre: låtene låter rimelig likt. Selv om det generelt er god stemning, og brå låter, traktert av mennesker som virkelig vet hva de driver med, så kunne det kanskje vært litt mer variasjon innad? Bare litt altså. Uansett er oversiktsbildet klart og tydelig at dette er ei skiva du kan sette på når du skal ut å jogge deg ei mil eller to, den er fullpakka med energi og aggressivitet!

Fun fact: Artwork og layout til ”Dead, Rotten And Hungry” er laget av Mick Kenney fra svigermorsyndlingene i Anaal Nathrakh.

8,5/10
Magnus H. Blystad

Plateselskap: Napalm Records
Utgivelsesdato: 27.11.06

Jeg visste hva jeg kom til når jeg satte på denne skiva. Svulstig, symfonisk, fengende power metall med episke tekster om sverd, krigere, monster og mye annet krigersk. Det er lett å sammenligne Fairyland med Rhapsody of fire, de er jo helt like i musikkstil. Om jeg ikke hadde hørt Rhapsody og Fairyland før, tror ikke jeg hadde hørt forskjell på dem. Det er ikke akkurat imponerende det en får høre fra Fairyland. Produksjonen er bra i forhold til mange andre innenfor sjangeren. Det finnes nesten ikke originalitet innen powermetall lengre. Heller ikke Fairyland gir meg noe nytt.

Sett bortifra at dette er en sjanger som nesten ikke fenger lengre så spiller Fairyland bra. Musikken er slik som Rhapsody og vil nok selge bra. Det er spiselig for de som hører mye på sjangeren og synes Rhapsody of fire er fett. Det er helt midt på treet symfopower metal. Det er litt for mye symfoni for min smak, synes de skulle vært litt mer røffere i stilen.

5/10
Kenneth Staurset Fåne

Plateselskap: Firebox Records
Utgivelsesdato: 20 August 2007

Fall Of The Leafe er brutt opp. Aerolithe er det siste albumet deres. Var det en passende slutt?

Det er delvis prog, det er delvis metal, det er delvis uh…spesielt. Mange av sangene er verdt å høre om igjen. Melodiene er helt ålreite. Vokalisten presterer helt ok, selv om stemmen kanskje blir en smule plagsom på de delene hvor han ikke growler. Men melodien og musikken er uansett det viktigste. Bare hør på ”A Graceful Retreat”, den har nesten et folkmetal preg over seg. Og det låter virkelig bra.

Neste låta, ”At A Breath’s Pace”, er roligere, mer melankolsk som blir utpreget ved en fin pianosynth del. Ikke en av dem hvor bandet prøver å framstå som utdannede innen klassisk musikk, bare et helt kurant akkompagnement som fremhever stemningen i sangen. Jeg tror jeg har hørt på den omtrent 5 ganger nå.

På den negative siden så er det da det at selv om det er flere sanger som er bra, så er de ikke så bra. De er fine, men ikke så fine. Annet enn ”At A Breath’s Pace”, som er den sterkeste låta, så mangler de andre litt. Fall Of The Leafe virker litt for prog, litt for spesielt, til at det klarer å prestere opp til det nivået. Om man prøver å gå for et litt småsært image må man virkelig kunne spille musikk som duger opp til det også. Dette er kjernen ved Aerolithe’s negative side, de er kule men ikke kule nok. Sære, men ikke sære nok.

Om de hadde tatt den helt ut, hatt for eksempel mer synth, eller tyngre riff, eller mer growling, ville de muligens tippet over på den riktige siden. I stedet blir mynten stående på midten, uten å velte til verken den ene eller andre siden.

5/10
Magnus Blystad 

Plateselskap: Lupus lounge
Utgivelsesdato: 29.10.07

 Tyske Farsot er kanskje ikke kjent for de fleste her hjemme i Norge, men har fått en fin start på karrieren ved å havne under vingene til Lupus Lounge. Dette er et underselskap av tyske Prophecy Productions som tidligere har samarbeidet med band som Arcturus, Green Carnation og In The Woods. I dag finner man navn som Empyrium, Secrets Of The Moon, Drautran og Helrunar på rosteren til Prophecy familien. Kvalitet med andre ord.  

 ”IIII” er Farsot’s debut album og de har ingenting å skamme seg over her da de leverer et solid produkt. Produksjonen er fyldig og fin og alt av instrumenter kommer til sin rett slik de burde. Bandet spiller black metal av den melodiøse sorten og de er glad i å bruke leadgitaren til å fargelegge musikken, men melodiene er ikke av den muntre sorten. Snarere tvert i mot. Atmosfæren og melodiene på albumet bærer preg av å være melankolske og depressive. Vokalen er med på å bygge opp under denne stemningen, og jeg får til tider litt Shining vibrasjoner av enkelte partier. Hør bare på låta ”Thematik: Tod” og partiet fra ca 3.10 og utover. Som tatt rett ut fra en Shining plate.

 Det varieres godt på tempoet og musikken inneholder alt fra rolige partier til kjapp blasting. Vi får til og med en liten snutt med gregoriansk sang mellom et par av hovedlåtene. Vakkert! Når jeg buker ordet ”hovedlåter” så kommer det av at blant albumets syv låter så er kun tre av dem korte ”mellomspill” før neste låt drar i gang. Tre av hovedlåtene varer fra 5 – 7 minutter, mens den siste låta er veldig lang og legger beslag på oppmerksomheten din i hele 20 minutter, det vil si halve albumet. Den følger stort sett den samme oppskriften som jeg har nevnt over og er dermed godt variert hele veien og blir aldri kjedelig.

 Alt i alt er dette en veldig bra debut av tyske Farsot, et band jeg regner med vil være bedre kjent blant de fleste når de får litt tid på seg. Det fortjener de.

7,5/10
Marius Kristiansen

Plateselskap: ATMF
Utgivelsesdato: Ute nå
Sjanger: Oldschool svartmetall

 Det er mulig jeg ikke er "true" nok, eller har misforstått hele konseptet med old school svartmetall. Men ærlig talt, er det virkelig så innmari nødvendig å spille inn skiva i Studio Kassettspiller? Produksjonen på Forgotten Woods nye album får det noen ganger til å høres ut som om bandet øver i huset ved siden av: lav og grøtete lyd, men uten trøkket du ville fått om de var nærmere. Denne lyden er så flat at Christoffer Columbus’ motstandere ville brukt den som utgangspunkt for sin modell over jorda (fun fact: man har visst at jorda var rund siden de gamle grekerne, for mer info sjekk: http://www.forskning.no/Artikler/2005/juli/1121171012.19 .

 Når det gjelder det musikalske, så… Vel, det imponerer ikke meg i hvert fall. Nok en gang, det kan hende jeg bare ikke tar greia med old school svartmetall, men jeg synes hvert fall dette blir repetitivt og kjedelig. Det finnes noen riff som kunne ledet inn på bedre saker her og der, men jevnt over blir det veldig mye av det samme. En ting som overrasker meg med denne skiva er de akustiske partiene som dukker opp inniblant. Disse er meget godt utført og en fryd å høre på, så at resten av musikken er såpass kjedelig synes jeg er skikkelig merkelig.

 Jeg har kikket litt rundt på nettet, og Forgotten Woods ser jaggu ut til å være rene kult-diamanten. Det skrives om de tre albumene de kom med på 90-tallet, og hvordan de skilte seg ut i mengden med sin avantgarde-stil. For min del skiller dette seg ut på grunn av manglende evne til å holde på interessen min. Jeg gir skiva 2 poeng ut av de 10 mulige: ett for å etter sigende være en legende i oldschool-miljøet, ett for å kunne høres på (det er ikke så ille at jeg må skru av, men det gir meg ikke en dritt). Om noen som virkelig setter pris på dette bandet leser denne anmeldelsen, gi ris i Icon’s gjestebok og fortell meg hvor skapet skal stå. Etter mitt skjønn skal det stå på en toer.

 
2/10

Terje Rustestuen

Plateselskap: Frontiers
Utgivelsesdato: 08.06.07

Det første jeg tenkte på når jeg så dette coveret og navnet på plata var Lande/Allen-prosjektet. Ikke så rart siden begge musikerne bak dette prosjektet bruker sitt etternavn til disposisjon i et bandprosjektnavn uten fantasi.

Musikken er ikke lik Lande og Allen sin da, det her er mer AOR-rettet form for rock og er ikke så hardt som coveret kanskje skal ha det til. Uansett så har de flotte melodier som ligner på mye vi har hørt før, tekster som ligner på ting vi har hørt før, sound som ligner på en del vi har hørt før og alt i alt har vi egentlig hørt noe som ligner på denne skiva før. Det er rett og slett ingenting som er interessant og originalt her.

Tekstmessig høres det klisj-klasj ut, altså det synges om kjærlighet, lengsel og hvordan livet er. Om det nå er en eller annen som har et liv som det synges om her da, det må i så fall være et veldig kjedelig liv.

Liker du AOR-rock som er melodisk, vennlig og passe poppet så skal ikke jeg stå i vegen for deg på veg til platesjappa. For min del blir dette for kjedelig, uoriginalt og fantasiløst. Jeg gidder ikke å høre på ei hermegås selv om produksjonen er god.

3/10
Kenneth Staurset Fåne

Dette er ganske god hardrock med bra sving i. Man kan sammenligne denne plata med den bluesen Led Zeppelin gjorde, vokalen kan minnes litt om Ronnie James Dio iblant og det er både Nazareth-influenser og Black Sabbath-lignende riff her og der. Med disse referansene er det lett å skjønne at dette er ganske 70-talls orientert. Det er mange låter her som virkelig er knallgode, men trommelyden er for dårlig under hele skiva. Det høres ut som dårlig produksjon. Denne plata minner meg om mange låter jeg har hørt før, men klarer ikke finne ut hva. For de som liker god gammel 70-talls hardrock er dette absolutt et godt kjøp. Mange gode låter, men litt for dårlig trøkk synes jeg.

7/10
-skrevet 15. oktober 2006-
Kenneth Staurset Fåne

Fra det nyoppstartede plateselskapet Transwaved fra Østerrike får vi Frozen. Frozen er også fra Østerrike og spiller melodiøs metall med skikkelig futt og groove i. Plateselskapet sammenligner 90-talls Danzig og Type O Negative. Bandet selv mener at de spiller alternativ gothmetall. Etter min mening synes jeg det er en hybrid av progressiv rock/metall og hardrock med metallinfluenser. (jammen ikke lett å kategorisere) Hybriden funker bra over hele linja og jeg for inderlig håpe folk legger merke til dette bandet. Dette er faktisk noe av det beste jeg har hørt i år av ny musikk.

Harmonien bander lager i denne platen er veldig unik og det er vanskelig å beskrive med ord hvor bra det er. Vokalisten har en veldig god groovy stemme som passer musikken godt. Det kommer gode riff og soloer fra gitaristene og resten av bandet spiller veldig godt. Åpningssporet ”Frozen” er en pangstart for et album som er fri for dårlige sanger. Bandet har også fått med seg kvinnevokal på ”Frozen”. Man får også litt sjørøver-feeling over låta ”Violet” der noe av teksten låter slik ”15 men on a dead man`s chest, yohoho and a bottle of rum”.

Jeg kan ikke si annet enn at dette bandet kan nå langt om de får sjansen ute i Europa. Anbefaler alle å få tak i denne skiva på en eller annen måte.

9.5/10
-skrevet 16. august 2006-
Kenneth

Plateselskap: Century Media
Sjanger: Heavy/stoner rock

Fu Manchu har holdt på siden midten av 1990-tallet med sin form for stoner-rock. De tidligste albumene var egentlig ganske så psykedeliske, men nå i de senere årene har vel dette forsvunnet mer og mer vekk i musikken deres. Det vi får i 2007 av Fu Manchu er tungt, aggressivt og ikke minst fengende. Med hardtslående rytmer, gåsehudfremkallende gitarriff og soloer og ikke minst tøffe tekster. En fellesbetegnelse på denne skiva må være ordet TØFF. For det er virkelig tøft når de setter i gang med sin tungrock og man blir bare stående å headbange og trampe takta med foten.

Plata varer i 36 minutter fordelt på 11 spor, litt kort, men kvalitet ovenfor kvantitet. Kvalitet er dette og jeg tror nesten å påstå at dette er oppimot noe av det beste bandet har levert, om ikke beste. Så om du bare skal ha en plate i februar, anbefales denne.

9/10
Kenneth Staurset Fåne

mer info..

Plateselskap: Metal blade records/ Indie Distribution

80-talls Metallica thrash med Slayer vokal? Jadda. Her har vi retro thrash som det lukter langt hår, dongry-vester og lærbukser lang vei av. Dette behøver nødvendigvis ikke være en dårlig ting hvis du vil gjenoppleve gamle dager, men dessverre er dette en samling av oppbrukte formler som vi alle har hørt før. Du trenger kanskje ikke være den største Metallica eller Slayer fanen for å høre likhetene, de er nemlig lettere å høre enn det er å se en sort prikk på et hvitt ark.

Jeg vil kanskje si at ”Fueled by fire” er 20 år forsinket, dette hadde nok heller slått godt an på gamle thrashere, men slik som den moderne thrashen høres ut, er dette dessverre en "worst of the 80's" samleplate. Dette hadde nok funket hvis ikke alle hadde sett seg lei på 80-talls heltene våre...

4/10
Stig Ruben Erklev

Plateselskap: Ferret Music
Utgivelsesdato: Ute nå
Sjanger: Thrash/metalcore

Da jeg leste bakpå coveret, hadde jeg ikke altfor god magefølelse. Dette albumet så dessverre ut til å bli en affære av typen dritkjip. Jeg har skjønt så mye som at Hatebreed er en intitusjon i den amerikanske hardcorescenen. Men jeg har aldri helt fått taket på det Jamey Jasta og bandet hans driver med. Synes faktisk det blir masete og brautende. Kanskje trangsynt av meg, men jeg liker virkelig ikke brorparten av den typen musikk.

Desto større var gleden når det viste seg at Full Blown Chaos ikke var den samme stilen, men at bandet heller langt mer mot god gammel thrash og metalcore. Man kan tydelig høre hvor bandet kommer fra, men det låter bra i mine ører. Musikken er generelt thrasha og innehar klare elementer fra spesielt Slayer, i noen av soloene kan man tydelig høre at gitaristen er inspirert av Kerry King. Inniblant tar til og med trommisen frem blastbeatene, og bandet kan vel rett og slett oppsummeres med å kalles aggressive. Vokalisten låter som en krysning av selveste Max Cavalera (Sepultura) og Avital Tamir fra israelske Betzefer. Han snerrer seg gjennom hele albumet, kun to steder kommer man i nærheten av ren vokal (og da er det gang vocals som backup). Stilmessig ligger ikke Full Blown Chaos så langt fra band som Diecast (sjekk låta ”No Last Call”, som nesten kunne passet inn på Diecasts siste album ”Internal Revolution”)og Himsa, men er mindre melodiøst enn disse. Produksjonen er ganske tørr, noe som forøvrig funker veldig bra for å få musikken til å fremstå mer hardtslående.

Dette er slettes ikke ille, men bandet faller dessverre i den samme fella som så mange andre band gjør: sangene ender opp med å høres altfor like ut. Kun åpningssporet og nest siste låt, en rolig og ganske så vakker sak, skiller seg merkbart ut fra resten. Dette trekker dessverre veldig mye ned. En god skive, for all del, men den vil nok ikke vare så lenge.

5/10
Terje Rustestuen

Plateselskap: Heavy Horses Records
Sjanger: Vikingmetall

Det har vært uendelig mange band som har prøvd seg på vikingmetall de siste årene. Likheten med de fleste av dem er at de alle er fra utlandet. Det har vært variert kvalitet over disse, men nå har vi endelig fått et nytt band fra Norge som spiller denne typen for metal. Galar ble til seint på høsten 2005 og besto da av Slagmark og Smaug. Senere har de fått inn flere medlemmer, Fornjot og Tordenskrall. Sistnevnte er nå ute av bandet, men gjør i alle fall en god jobb på denne plata. 

Liker du Windir, Enslaved og kanskje til og med Einherjer skjønner jeg ikke hvorfor du ikke vil like denne også. Dette er god ekstremmetal med tekster som omhandler vikinger og norrøn mytologi, og det kan jo for så vidt være bra det om musikken kler temaet. Og det gjør det. Plata har både med clean og ekstremvokal som passer musikken veldig bra. Når man hører igjennom denne skiva kan du høre alt fra rolige partier til voldsomme partier i blackmetal-tempo. Litt småsymfonisk er den også. Jeg vil tørre å påstå at den har alt en vikingmetalskive skal inneholde. Litt tamt pianospill innimellom trekker litt ned, men resten er mer enn godkjent. 

Jeg rekker aldri å bli lei Skogskvad på noen måte. Den tikker inn på litt over 35 minutter, men det er helt greit for en debutskive så lenge alle låtene er gode nok. Er du ute etter melodiøs ekstrem vikingmetall er dette en julepresang som du kan glede deg med. 

8/10
-skrevet 20. november 2006-
Kenneth Staurset Fåne

Plateselskap: Peaceville/Tuba
Utgivelsesdato: Ute nå! 

 Gallhammer er fra Japan og spiller en blanding mellom punk, black metal og doom metal. En blanding som forsåvidt er ganske merkelig i seg selv. Vokalen høres besatt ut og kunne gjerne blitt tatt ut av hvilken som helst eksorsisme-film. Det er intenst, bråkete, rotete og smakløst.

 Det høres ut som om musikken er tatt opp i en telefonboks, da klangen er så og si vekk. Låta ”Blind my eyes” er bra helt til ei lita jente begynner å rope midt inne i låta og det høres ut som det er tatt fra en Pokemon-film eller noe. Noen låter på albumet høres veldig psychedelisk ut og man undrer på om bandet var på en syretripp eller lignende under innspillingen, det høres helt psycho ut.

 En ting er sikkert, dette er en plate noen neppe klarer å like ved første gjennomhøring. Gallhammer spiller på en måte noe nytt som vi i Norge ikke helt er vant med. Japansk rock har alltid hvert noe særegent og når de går hardere ut, og blander seg med ekstrem metal så blir det veldig nytt for meg hvertfall.

 Vi har hørt blandinger mellom black metal og punk før, og blandinger mellom black metal og doom metal, men ikke alle tre sjangerene til sammen. Det trengs litt tid til fordøying. Jeg syntes noen av låtene var greie, men mesteparten av låtene kun var bråkete og irriterende. Dette er skiva for dem som liker originale ting og ikke er redd for nye erfaringer med musikk man kanskje ikke liker ved første gjennomhøring. Det tok meg 8-10 gjennomhøringer for meg til å godta noen av låtene. Vi får se om det må 8-10 gjennomhøringer til for at jeg skal like alle. Uansett så går det ikke ann å sette midlertidige karakterer her i Icon, så vi havner på en femmer.

5/10
Kenneth Staurset Fåne

Plateselskap: Progrock Records
Sjanger: Progmetall

De møttes på et diskusjonsforum på nettet og tross for den enorme avstanden begynte de å lage musikk sammen. Jeg snakker her om Ronald Wahle fra Nederland og Chris Brown fra Tennessee, USA. Sammen er de Ghost Circus og i stedet for å spille inn plata sammen i studioet har de jobbet med den i hver sin verdensdel. Det er dermed ikke sagt at det høres på plata. Musikken kan kategoriseres som progorientert rock. Det høres ut som et godt samarbeid mellom to dyktige musikere. Begge trakterer alle instrumenter som blir brukt på plata bortsett i fra at Ronald Wahle tar seg av slagverk og Chris Brown tar seg av vokalen. Det hele høres veldig levende ut og ikke så sammensatt som det kan virke når et band spiller inn sine deler hver for seg.

Tempoet er for det meste midtempo, men det er de rolige låtene som skiller seg ut, spesielt den ni minutter lange Trick of the light. Her minner faktisk vokalisten meg om Phil Collins på en måte. Vokalisten har talent og det er det som gjør at skiva ikke blir altfor kjedelig. For slike skiver har en tendens til å bli litt kjedelig og ensformige synes jeg. Produksjonen er det ikke noe å si på, den er topp. Dette er interessant, harmonisk og rett og slett deilig å høre på. Anbefales for proginteresserte.

8/10
-skrevet 23. november 2006-
Kenneth Staurset Fåne

Plateselskap: Black Widow

GOAD var da et særdeles merkelig band. Ikke har de en kjempegod vokalist, men han har sitt særpreg som gjør at musikken til noe spesielt. Musikken er for øvrig progrock med en stor smule art rock i seg. Det låter til tider veldig symfonisk. Dette er ikke glad-prog, men mørk dyster prog med et tempo som bygger under dette. Dette er en live-plate bare for å ha det klart.

Jeg synes det låter litt Black Sabbath av dette, men også King Crimson og tidlig Genesis. De har med en del kule instrumenter i form av saksofon, fioloner og kirkeorgel. I tillegg til dette så er tekstene deres basert på mørkets forfatter Edgar Allen Poe.

Det er så dystert til tider at jeg begynner å lure på om jeg er med på en slags seremoni. Dette er GOAD`s seremoni og det er bare å slukke lyset og nyte denne skiva. Det er mye snax på denne skiva, blant annet ”Dark Virgin”, ”Yet another battlefield”, ”Genius of Europe” og ikke minst coverlåt av King Crimson`s ”21th century schizoid man”.

Denne skiva får mye skryt fra min side fordi den har mange gode låter i seg. Skal jeg bemerke noe som ikke er så positivt på denne skiva så er det noen av låtene som ikke er så inspirerende og varierte pluss at produksjonen kunne vært en smule bedre, men bortsett fra dette er de låtene som er bra, veldig bra og som sagt det låter veldig 70-talls. Det liker vi.

To stikkord: Dystert bra, symfonisk flott

9.5/10
Kenneth Staurset Fåne

Plateselskap: Frontiers

Bunnsolid feel-good hardrock er ikke å si "nei takk" til mener jeg. Great White har som kanskje alle vet holdt på siden tidlig 1980-tallet og de har gitt ut 12 album (og en coverskive der de covrer Led Zeppelin) før denne. Måten de blander blues og hardrock på er for meg veldig bra. Det blir fort lettlikelig, fengelig og det skal ikke mange gitartrillene og "grooves" fra Great White før jeg får fram den berømte rockefoten. Jeg synes Great White har gjort et strålende godt album denne gangen og det som er så bra er at de ikke har samlet alle godlåtene i en klase, enten i begynnelsen eller midt inni. Her er de spredd over hele albumet.

Jeg kan trekke frem tre låter som forblir mine favoritter etter noen runder med denne skiva i stereoanlegget. Først ut er tittellåta "Back to the rhythm" som høres ut som en blanding mellom ZZ top og Scorpions. Det bygger seg opp helt til vi får et refreng som er gjennomført, høy partyfaktor er det såklart. "Take me down" er en låt som blander Def Leppard og Led Zeppelin i skjønn forening. Refrenget er veldig Def Leppard, med slik spesiell koring som man har hørt mye av fra den kanten. Resten av låta ligner en god del på Led Zeppelin. Kan legge til at vokalist Jack Russell`s stemme ligner veldig på Robert Plant sin og det hjelper kanskje litt på. Men skivas beste låt har ikke blitt nevnt enda, men det er altså låt nummer 8 "Standin` on the edge". Det er også kanskje den låta med mest partyfaktor over seg. Den er fengende og det er mye på grunn av gitarbruk, det bluesa soundet og stemmen til Jack Russell. Om man ikke kommer i godt humør etter å ha hørt denne låta så lider man av kronisk depressivitet som desverre ikke kan kureres om man ikke har fått noe innabords. Hadde hele denne plata bestått av låter som minst var like god som denne så hadde denne gått helt til topps.

9/10
Kenneth Staurset Fåne

Plateselskap: Burning Star Records/ Tuba
Utgivelsesdato: Mars 07

Griffin er nå ute med sitt femte album siden de startet i 1998. For å være ærlig så har jeg ikke hørt så mye på Griffin, men en plate har jeg fått med meg og det var Wasteland Serenades. Etter det jeg har skjønt så har bandet utviklet seg mer og mer vekk fra thrasha elementer og litt mer over i heavy/power-metalsjangeren. Denne nye plata er i alle fall heavypower så det holder. Nå snakker vi ikke om trallervennlig powermetall med lystige melodier og fistelvokal. Dette er det trøkk i, for å bruke det utrykket.

Etter forrige album har det skjedd en del utbyttninger i besetningen i Griffin. Hele tre medlemmer har blitt erstattet, der en av dem ble erstattet av en 18-årig fan på gitar. Det er jo litt oppsiktsvekkende, men jeg synes gjengen gjør en brukbar jobb.

Den som sitter bak spakene er igjen Andy LaRoqcue (King Diamond), samme som på forrige plate. Den nye vokalisten gjør en veldig god jobb og beviser at han kan synge, men også at han passer veldig godt inn i lydbilde til Griffin.

Det som ikke er så bra med denne plata er at ingen av låtene skiller seg ut fra de andre. Litt mer variasjon kunne jeg ønske meg, men for all del alle låtene her er fra middels og oppover til bra. selv om det blir litt kjedelig i perioder. Om du liker Griffin, så er dette et godt kjøp, om du ikke har likt det som bandet har gitt ut tidligere så ville jeg nok latt være å bruke penger på denne. Jeg synes det var litt over middels.

6.5/10
Kenneth Staurset Fåne

Plateselskap: Unmatched Brutality
Sjanger: Gore Metal

Dette bandet er nå ute med sitt andre album og de spiller gore metal som kanskje ikke er egnet for små barn. Så om du har en unge på 0-10 år så ikke server dette til dem, da vil du våkne av skremte unger om natten. Derimot om du er flink og organiserer det slik at ungene dine hører på barnetimen for de minste mens du går i kjelleren og hører på dette går det fint. Barnetimen varer ca. 20 minutter og da har du 20 minutter til disposisjon til å utløse din aggresjon der nede i kjelleren, men husk å gjemme plata godt inni madrassen din eller grav den ned i hagen etter at
du har hørt på den, ungene må ikke finne den.

Fra brøk til Halvor. Jeg synes denne plata er for ensformig og kjedelig, man blir rett og slett sliten av å høre på den. Jeg har hørt flere band som faktisk varierer innenfor sjangeren gore metal, dette bandet gjør det nesten ikke. Vokalisten høres ut som en gris med forstoppelse, de andre i bandet høres ut som at de kun kan noen få riff og spille fort. Trommene høres ut som trommemaskin. Nå er det nok.

1/10
-skrevet 29. september 2006-
Kenneth Staurset Fåne

Plateselskap: Frontiers
Utgivelsesdato: 08.06.07

Melkeku og melkeku. Nå som Halford er vokalist i Judas Priest så må en jo lage en best-of-skive fra hva Halford gjorde mellom de to Judas Priest-periodene. Om du enser en liten ironisk undertone nå så har du helt rett. Det er typisk at plateselskaper skal tjene penger på slike utgivelser etter at Judas Priest har blitt populært igjen. For Judas Priest var ikke så populært med Tom ”Ripper” Owens vel?

Derfor slipper de en best-of-skive fra både bandene Fight og Halford. Det er mye gromt fra denne perioden og mye av dette er faktisk bedre enn mye av det Judas Priest gjorde samtidig. Med denne skiva følger det også en dvd med promovideoer, backstage-filming, band-filming og mye annet som kan sette enhver Halford-fans tunge i vann. Anbefaler alle som vil ha en god latter å sjekke ut promo-videoen til ”In the morning”. Jeg tror det er den flaueste musikkvideoen som noen gang er laget, der vi ser Halford sitte i et mørkt rom, med bandmedlemmene med akustiske instrumenter bak.

Jeg skal ikke skrive mer enn dette for om du er fan av best-of samlinger så kjøper du denne. Er du Halford-fan så har du kanskje alle de foregående skivene fra før av og derfor ikke trenger denne i samlingen, om du da absolutt ikke er sånn bonus-freak da. Nei vent litt! Det er med to nye(!) låter her i ”Forgotten Generation” og ”Drop out”. Disse låtene er i kjent Halford-stil og er fengende som fy.

Om du ikke har sjekket ut Halford før så er dette en glimrende mulighet i stedet for å kjøpe alle skivene deres.

7/10
Kenneth Staurset Fåne

Plateselskap: Cruz del sur music
Releasedate: 20.11.2006

Hva, er dette bandet fra Italia??!! Det var den første tanken som slo meg da jeg satte på den nyeste skiva til Handful of hate. Jeg har i tidligere anmeldelser av italienske black metal band ytret min skepsis ovenfor den italienske scenen. Jeg fikk meg i allefall en positiv overraskelse denne gangen, for dette er slettes ikke værst. Og for en produksjon!

Handful of hate har holdt det gående helt siden 1993, men kan vel ikke anklages for å være det mest produktivet bandet da dette kun er deres fjerde full-lengder på 14 år. Musikken kan best beskrives som tekninsk black metal med innslag av death metall, da spesielt i riffingen. Tankene mine går umiddelbart i retning av polske Behemoth. Det er altså ikke noen primitiv for for metall man får servert her. Det instrumentelle nivået er veldig høyt og trommene synes jeg kanskje er det som imponerer mest. Musikken er ellers veldig kjapp og det er stort sett blast beats som får dominere, men heldigvis roer de ned tempoet litt innimellom som for eksempel på ”Tied, whipped.... educated” og ”Spawn of decadence” hvor man får tid til å trekke pusten igjen.

Det er ikke originalt og nyskapende dette, men veldig bra gjennomført over hele linja. Skiva varer bare i en drøy halvtime, noe jeg forsåvidt synes er helt greit ettersom musikken er ganske intens.

Om du liker teknisk black/death er det bare å sjekke ut Handful of hate. Anbefales.

www.handfulofhate.com

7,5/10
Marius Kristiansen

Plateselskap: Spikefarm/ Indie

Da jeg først hørte navnet Hanging Garden tenkte jeg med en gang at det var nesten nødt til å være power metal,  i hvert fall med en platetittel som ”Inherit the eden”. Men da tok jeg grundig feil. Dette er Doom / Post-metal på høyeste nivå! Tenk deg Insomnium sin vokal og deres episke slutter, Cult of luna sin lengde og dybde og til sist Isis sin kompleksitet og du ender opp med Hanging garden. Lyden er mesterlig, hard uten å være for skarp, litt myk sound som passer stilen perfekt! Dette er ikke musikk du hopper rundt og headbanger til, dette er musikk du hører på når du kjører bil eller når du skal legge deg til å sove om kvelden.

Inherit the eden tar deg med på en tur gjennom sjelen og lar deg sitte igjen med komplett ro i sinnet. Det er også noen instrumentale ”korte” sanger som gir et lite pusterom fra alle de episke og storslåtte harde temaene. Og når vi snakker om episke temaer, det siste temaet i sangen ”The Mourners plain” må være et av de mest nydelige temaene jeg har hørt. Felene som spiller oppå resten av bandet gjorde at jeg fikk frysninger på ryggen! Dette er garantert en av de beste platene til nå i år!

9/10
Stig Ruben Erklev

Plateselskap: Demolition Records
Utgivelsesdato: Ute nå!

Hanoi Rocks er et av de banda som var veldig store under glam-eraen på 80 tallet. Jeg gjorde et lite søk for å prøve å finne litt info om dem, og for det fant jeg ut at de fleste hadde en oppfatning av dem som et heller kjedelig og stusselig band. Det er jeg helt enig i. Etter å ha hørt på den nyeste plata finner jeg de svært vanskelig at noen metalfan med respekt for seg selv vil ble tatt død med denne skiva i cd spilleren.

Musikken er tidvis helt grei og intetsigende rock, men oftest er det skikkelig kjip og lusen liksom poprock. Tekstmessig låter det hele som en dårlig klisje, jeg holdt på å lime inn noen utdrag her, men det bare ble for mye. Om du virkelig presterer å presentere noe så labert som det Hanoi rocks har gjort med Street Poetry, tekst messig, bør du seriøst vurdere å begynne med growling, samme hvor mistilpasset det er sjangeren. Å bli slått i trynet med de lusne greiene her er ikke noe jeg ønsker på min verste fiende.

De har ikke et hint av musikalsk særpreg igjen, det er så glatt polert og sleaze-fritt at det ikke etterlater et eneste inntrykk i øregangen. Det får helt sikkert spilletid på p4 og lignende, men det får Britney Spears også. På noen spor har de med saksofon faktisk, og det første jeg tenker på er da Ole Ivars. Jeg tror ikke dette er et lydbilde en rocke artist vil prøve å etterape. Og det er nettopp slike ting som gjør at man blir sittende med et så dårlig inntrykk av hele albumet. Andre steder online har jeg sett at den (albumet altså) har fått bra karakter, men det forstår jeg meg virkelig ikke på.

Det eneste positive sporet er det siste, det er en kort instrumental. Men den rettferdiggjør ikke et kjøp av denne plata.

2/10
Magnus Blystad 

Plateselskap: Lockjaw Records
Release: 31. Mars 2008

Happy Trash Culture (videre kalt HTC) spiller grunge. Ja, du hørte riktig, eller leste riktig. Dette er grunge, i en litt upbeat tempo i forhold til Nirvana. Der hvor Nirvana bar preg av Cobains heller tunge rusbruk og melankolske sinn, er HTC raskere og nesten positivt. De er mer rocka.

Dette er kanskje ikke super spennende musikk med tanke på riff og generell gitarbruk. Sangene høres veldig like ut, og det er ingen gitar soloer eller lignende som trekker fram noe spesielt av gitaren. Det er allikevel gitar, og vokal, som dominerer Comparing The Comfort. Bass og trommer ligger mer i bakgrunn. Vokalen bytter på å være clean og mer skrikete, som for så vidt er greit nok. Eneste er at låtene ikke er spesielt spennende. Lydbildet er interessant nok i starten, det låter rimelig forskjellig fra andre nye rockeband, men dette alene er ikke nok til å dra skiva opp av middelmådighetens hengemyr.

Og det er liksom litt leit, for annet enn å høres ut som et litt mer rocka grunge band, så er det ikke så veldig mye spennende de har å fare med. Ja, det er et par låter her som jeg synes høres ganske ålreite ut (nr 2, Frisky Pet, for eksempel) men ellers ligger mesteparten og vaker litt under halvveis på middelmådighetens tre (som står i middelmådighetens hengemyr, for de som lurte).

4/10
Magnus H. Blystad

Harm fra Mandal er i disse dager ute med deres første offisielle album ”Devil”. Bandet startet opp så langt tilbake som i 1997, men på grunn av diverse komplikasjoner kom da altså ikke deres første offisielle utgivelse ut før nå. Det er det relativt nye norske plateselskapet
Sublife Productions som står bak utgivelsen.

Harm spiller ”rett i trynet” thrash metal. Her er det trøkk og punch i massevis fra første sekund. Produksjonen er glassklar, og alle detaljer kommer tydelig frem i lydbildet. Det er ingenting å utsette på de instrumentelle ferdigheten medlemmene i Harm besitter. Her finner man det ene tøffe riffet etter det andre. Vokalen er også meget godt utført og passer musikken perfekt. For det meste så går det unna i et relativt kjapt tempo her på ”Devil” og jeg har troen på at dette er musikk som vil gjøre seg meget godt også live!

Albumet har en spilletid på drøye halvtimen, noe som er helt passe da musikken er såpass intens som den er på denne plata. Harm kan med god samvittighet anbefales til alle som liker god og velprodusert thrash metal!

8/10
-skrevet  september 2006-
Marius Kristiansen

Plateselskap: Century Media
Sjanger: Moderne Death Metal

Dette er diggbart for å bruke et rart ord på det. Det jeg mener er at dette er fengende metal i kategori moderne deathmetal. The Haunted er her ute med sitt fjerde album (tror jeg). Det første jeg la merke til var at ordet ”The” var i hver låttittel. Låtene er gode med knusende riff og trommer som holder tempoet oppe. Det er et godt album, men jeg synes det mangler noe som jeg ikke helt vet. Ingenting å si på produksjonen, albumet er godt satt sammen med fengende låter. Bandet vil neppe få mindre fans med dette albumet, men tviler på at de får så mange flere heller. Kvaliteten er grei, men jeg hadde kanskje forventet meg noe mer av The Haunted. Jeg sparker ikke hæla i taket av dette albumet så vi får håpe svenskene kan komme opp med noe mer spenstig neste gang.

6.5/10
Kenneth Staurset Fåne

Mer info og coverart...

Plateselskap: Lion Music
Sjanger: Progressiv hardrock
Spilletid: 54:50

Hauteville er fra Frankrike og spiller progressiv hardrock med influenser av AOR og en smule poprock. Vokalisten synger søtt og er flink til å beherske stemmen sin. Dette albumet er et godt album med gode melodilinjer, men det kan bli litt mye gitarjukking på noen av låtene. Spennende bruk av keyboard/synth gjør at det blir riktig så interessant. Albumet er kanskje litt for overprodusert om man skal kalle det. Det vil si at alt er så finpolert at det nesten høres litt for plastikk på en måte. Om du liker band som Lullacry og The Gathering så kan det hende dette fenger, men det kan som sagt høres litt for pent og pyntelig ut. Åpningssporet med navn ”Monster” er forresten til å anbefale.

6/10
Kenneth Staurset Fåne

Mer info og coverart...

Plateselskap: Vendlus Records
Utgivelsesdato: 04.02.2008

Med en tittel som denne kan man jo ikke annet enn å undres på hva det musikalske innholdet vil bringe. Havoc Unit er ifølge baksida av promoen et samarbeidsprosjekt hvor ”And Then You Die”, ”Audio Parasite”, ”no Xivic”, ”Solefald” og ”Strom.Ec” har bidratt. Alt dette pluss at omtrent samtlige titler er sære og merkelige, sa meg at dette ikke kom til å ble en mainstream opplevelse. (Titlene varierer fra ”Kyrie Eleison”, som er en rimelig kjent salmetittel, til ”Rape Scene Act 1”, man kan jo bli bipolar av mindre) Ordet industrial ga meg også en viss følelse på forhånd, som ble bekreftet omtrent med en gang. Eller, ikke helt med en gang. Låt nummer en, (hvis tittel er skrevet på arabisk, tror jeg, så hva den heter kommer jeg ikke helt fram til), starter med en rolig stemme som prater på et språk jeg ikke har noe kjennskap til. Også, brått, slår det industrielle kaoset inn.

Det er sampling, i spedd tung growling, med raske trommer og gitarer til. Her er det mer den generelle rytmen i sangen, og ikke riffene som driver dem framover. Slik er det på de fleste sangene på skiva, så om du likte første låta har du et greit bilde på resten av skiva også.

Men den er ikke uten overraskelser. Noe av det som jeg synes er kulest med dette albummet er all samplinga. Både av arabiske bønner, utdrag fra filmer og mye ymse ”industrielle” lyder popper fram både her og der. Et godt eksempel er slutten på sangen ”When Snuff Is Not Enough” (ah, jeg må smile). Den har en utrolig melankolsk, og opprørende avslutning med en tysk mannstemme, muligens fra film, som fordømmer kristendommen. I blant slår det inn skurring, som om man hører på en gammel radiosending. Og i bakgrunn går det en rolig pianogang.

Allikevel er nok ikke denne skiva den jeg vil høre mest på framover. De mest bråkete industrielle delene blir for kjedelige, riffingen blir for repeterende. Andre deler av sangene derimot låter faktisk veldig bra. Den roligere ”Ignoratio Elenchi” for eksempel høres helt annerledes enn de raskere sangene. Sporet som følger etter den, ”Kill All Nations”, er også blant mine favoritter her, men den er mer industriell med tung sampling og små kaotisk tromming på. Oppsummert kan jeg vel si at om du liker industrial metal og har sansen for litt sære variasjoner innen sjangeren, kan du nok plukke opp denne skiva her.   

6,5/10
Magnus H. Blystad

Plateselskap: Blood Fire Death Productions
Utgivelsesdato: Ute nå!

 Heiden kommer fra den Tsjekkiske Republikk og det er kanskje ikke det landet de fleste tenker på når blackmetal blir nevnt. Eller metal generelt. I allefall er det ikke slik for meg, og jeg må ærlig innrømme at dette nok er mitt første møte med både bandet, og tsjekkisk metal.

 Era 2 er et godt gjennomført blackmetal album, som jeg tror kan appelere til veldig mange, men som kanskje ikke blir noen årets plate. Til det er det ikke nok variasjon. Plata er full av gode solopartier, men de mangler den tyngden som andre blackmetal band har. Lyden blir litt fislete, som er litt dumt da det er riffene her som driver sangene framover. Det er også rolige partier som virkelig er stemningsfulle og interessante. Man kan si at de har visse episke trekk egentlig, med mye variasjon og forskjellige musikalske temaer i hver sang.

 Growlingen foregår på tsjekkisk og følgelig er det enda mer uforståelig enn om det hadde vært på norsk eller engelsk. Allikevel tør jeg påstå at vokalen, traktert av Kverd på gitar, fungerer bra i denne settinga. Det går an å overføre følelser, på tvers av språkgrenser, selv om man da må la tvilen komme dem til gode og gå ut ifra at tekstene omhandler emner som matcher det musikalske. (Noe det gjør i følge bookleten selvfølgelig)

 Dessverre synes jeg det mangler litt her og der. Det blir litt mye av det samme, og for min del fungerer de roligste elementene best, det er disse partiene jeg blir sittende å nynne på når sangene er ferdig. Hadde resten av sangene vært like spennende, ville karakteren også blitt høyere. Kanskje om de hadde gått for en mer deathmetal tilnærming ville det vært bedre? Da ville i alle fall gitaren og trommene fått en mer sentral plassering jeg tror de kunne nytt godt av.

6,5/10
Magnus H. Blystad

Plateselskap: Black Lodge Records/Tuba
Utgivelsesdato: Ute nå!

Da jeg først kikket på coveret til denne platen tenkte jeg at dette her var sikkert noe som var spyttet ut av den store stygges munn. Dette viste seg å være ganske feil. Dette her er skikkelig rock & roll som svinger!

Plata åpner med et utrolig fengende riff som skaper god stemning! Det er driv i sangene som får enhver hardrocker til å bevege hodet litt frem og tilbake. Det som kanskje folk må venne seg til er vokalen. Tenk deg Dream Theater's LaBrie synge på sitt lyseste og du ender opp med vokalen i Hellfueled. Men hvis den gjennomsnittlige headbangeren klarer å takle den, ender en opp med en liten hardrock perle med geniale riff og fengende rytmer!

Vi snakker 80 og tidlig 90 talls hardrock med en moderne vri og knalltøffe soloer! Hele platen er en fengende og "munter" samling av sommer rock, som egner seg perfekt til bilturer i sommersolen. Jeg kan nesten ikke vente med å cruise rundt i sommervarmen med "Memories in black" susende på full guffe! En fortreffelig liten sommer-is!

8/10
Stig Ruben Erklev

Plateselskap: SPV Steamhammer/ Indie Distribution
Utgivelsesdato: 31.10.07

Nå er jeg skuffet, skikkelig skuffet. Ikke at Helloween har laget noe ekstremt dårlig på den nye skiva, men det er produksjonen som skuffer meg veldig. Charlie Bauerfiend er mannen bak spakene også denne gangen og vi kunne høre det på forrige skive ”The Legacy” at produksjonen var mer eller mindre rammet av tåkesus på en måte. Desverre skjer dette på denne skiva også.

Låtene denne gangen er egentlig ganske gode. Ballet åpner med at Biff Byford fra Saxon ønsker velkommen til hasardspill og morro. Introen minner meg om begynnelsen på låta ”The Dark Ride” fra albumet med samme navn fra 2000, bare at da var det en karusell som kom i hovedfokuset. Første virkelige låt ut på denne skiva er ”Kill it”, og jeg må si at flashbacks fra skiva ”Better than Raw kom i hodet mitt da denne låta ligner en god del på låta ”Push” fra samme album, refrenget er dog litt lystigere denne gangen da.

Ellers inneholder denne plata en god del låter med klassisk Helloween-oppskrift, nemlig melodiøs power metal med fart i. Kvaliteten er varierende denne gangen også. Låter som ”Can do it” og singellåta ”As long as I fall” ville nok ikke ha kommet med på min best-of-plate med Helloween. ”Can do it” er et forsøk på å gjøre noe jeg ikke liker så veldig godt med Helloween, nemlig humoren. Singellåta ”As long as I fall” er en låt som jeg ikke skjønner hvorfor ble valgt til singel. Det er på en måte poprock blandet med hardrock og ikke det som Helloween er mest kjent for, power. Den har god melodi, men den er ubegripelig kjedelig og intetsigende.

Men et album blir ikke totalt knust av en mindre bra produksjon og to mindre gode låter. Så vi går heller over på det positive på plata. Nevnt tidligere er ”Kill it” en godlåt, men det er også andre låter på skiva som er verdt sin oppmerksomhet. De låtene som får høyest karakter av meg er: ”Paint a new world”, ”Final Fortune”, på tross av teit tittel ”The bells of the seven hells”, ”Fallen to pieces”, ”Heaven tells no lies” og ”I.M.E”. Sistnevnte ”I.M.E.” og ”Final Fortune” er to greie midtempolåter som bryter litt opp på et album med raske låter og full ståhei.

Generelt sett har Helloween laget et bra album, som ikke overrasker meg noe særlig. De dårlige låtene er ikke så dårlige som andre dårlige låter fra andre album, så jeg bemerker meg en formendring når det gjelder låtutvalg, men igjen så velger bandet å slippe en bonus-låt ”Find my freedom”  på det japanske markedet som er så bra at den burde vært byttet ut med ”Can do it”. Litt surt men det er slik vi er vant med fra Helloween, slippe låter som bonuslåter som egentlig kunne funket perfekt på plata.

Er du Helloween-fan, powermetal-fantast, glad i melodisk metal eller av en eller annen grunn har lyst å sjekke ut nyere Helloween så vil jeg ha ha sjekket dem ut med dette albumet. Liker du dermed gamlere Helloween, så finnes det ikke så mange likheter med det i dag. Låta "Heaven tells no lies" er vel den låta som minner mest om Keeper-dagene til Helloween på 80-tallet.

7.5/10
Kenneth Staurset Fåne

Plateselskap: SPV
Utgivelsesdato: 23.02.07

Det har gått en stund siden vi hørte Helloween sist på liveskive. Siste var High Live i 1996, som var veldig bra. Siden den gang har det vært en del lineupforandringer, men ingenting har ødelagt Helloween-soundet. Det er ikke tvil om at det fremdeles finnes tusenvis av fans verden over og det prøver Helloween å vise med denne utgivelsen. Utgivelsen vil bli gitt ut også på dvd, cd og en utgave der en får både dvden og cden i ett. Helloween har som mange vet vært et av mine yndlingsband gjennom tidene og jeg hadde store forventninger til denne skiva.

Men jeg må si at jeg ble litt skuffet når jeg satt på denne plata for første gang. Andreas Deris synger ikke så bra som før, litt mer rusten og litt mer feilskjær her og der gjør at dette ikke blir så bra på live-plate. Selv om han har en særegen stemme synes jeg ikke det stemmer helt på noen av låtene her. Men alt er ikke så elendig som jeg skal ha det til. På låter som ”Eagle fly free”, ”Hell was made in heaven”, “If I could fly” og “Occasion Avenue” er låter som han gjør veldig godt på. Av en eller annen grunn så synes jeg låta ”I want out” går innmari tregt med Andi på vokal, mye av det skyldes av at han drar ordene i låta lengre enn han skal.

Dette er forresten den første liveutgivelsen der begge Helloweens lange metallåter fra 80-tallet er med på, ”Keeper of the seven keys” og ”Halloween”. På førstnevnte så blir denne altfor dårlig gjennomført, mye på grunn av vokalen til Deris. Jeg har hørt bootlegs der han gjør denne låta mye bedre enn på denne skiva. ”Halloween” var en positiv overraskelse for min del. Helloween har kun gjort denne noen få ganger live siden 1991, og 2005-2006 liveversjonen av denne er absolutt brukbar.

Fire låter fra det nye albumet er med på skiva og de blir gjennomført på god måte, spesielt ”Occasion Avenue”. Produksjonen er vel noe svak den også, hvertfall når publikumet enkelte ganger kommer litt for mye fram i lydbildet og det blir bare støyete.

Det er mye her å glede seg over som Helloween- fan, men det er liksom ikke så bra gjennomført som High Live. Dette er en dobbeltcd med 15 låter + intro, så man får absolutt valuta for pengene. De har med tre lange låter, hvor de heller kunne droppet en og puttet på noen ekstra kortere låter. Jeg ser heller ingen låter fra Better Than Raw her og det synes jeg er litt synd siden den platen har så mange gode låter.

Som sagt vil dette også være en dvd-utgivelse som jeg håper er veldig bra. Denne cden var ikke så god som forventet, heller skuffende i forhold. Men en får bare leve med det og håpet om en god dvd-utgivelse er absolutt til stede. Den er allerede forhåndsbestilt. ’

6.5/10
Kenneth Staurset Fåne

Plateselskap: Lupus Lounge
Utgivelsesår: 2007

Denne plata er fra 2007, det er forblåst og grimt. Vi snakker norrøne guder, vi snakker akustisk gitar og vi snakker (logisk nok) black metal. Kanskje ikke helt logisk, men uansett. Helrunar spiller en type black metal det godt kan være mer av. Jeg får litt Thyrfing følelse av noe av det, for det er en slags viking stemning her. Men mest av alt er det slags følelse av et koldt og ensomt landskap.

Innspillingen er av såpass bra kvalitet at det ikke er snakk om noe oldschool greier her. Lyden er klar og god, og kunne jeg tysk er det mulig jeg til og med hadde forstått hva vokalisten sang om. Spor nummer en, Dickichtgott, starter med lyden av vind som blåser, og en akustisk gitar. Så slår det inn en marstrommerytme og en tysk stemme som prater, på tysk. Til sist legges det på et lag av elektrisk gitar, men her ligger den akustiske fremst. Det hele låter unektelig veldig, veldig fett.

Spor nummer 1 er en slags introduksjon til stemningen på resten av albummet. Men ellers er det ikke så likt de andre spora, som er mer tradisjonelt blackmetal aktige. (Men den akustiske gitaren slår inn flere steder senere i albumet) Jeg sier aktige fordi det er flere trekk som skiller dem fra tradisjonell blackmetal. Hovedsakelig er det den gode produksjonen, og en vokalist som growler på en måte så du nesten forstår hva han sier, om du forstår tysk, også da en tung bruk av akustisk gitar. Det minner kanskje litt om de tidligste Dimmu Borgir skivene. Eller kanskje om de tyngste spora på Farsottider av tidligere nevnte Thyrfing.

Dette er ei sabla ålreit skive jeg anbefaler alle blackmetal folk å skaffe seg. Det beste med den vil jeg si er gitaren, både bruken av akustisk gitar, og ellers. Det er fete riff som jeg føler jeg hører for første gangen. Det er liksom ikke noe billig skvip de har sopt sammen. Jeg tviler på at noen blir skuffet av dette albumet. (Med mindre du forventer deg laber produksjon og repetitive låter da) Og coverarten er også gjennomført, med svake antydninger til helleristninger, runer og noe som ser ut som et fossilisert menneske. ”Baldr ok ìss” er så gjennomført at jeg får helt frysninger.

9/10
Magnus H. Blystad

Plateselskap: Lupus Lounge
Utgivelsesdato: 21.10.2005

Helrunar er et black metal band fra Tysklands undergrunn. Da hjemmesiden deres for øyeblikket er under ”ombygging” er det lite bakgrunnsinfo å oppdrive på trioen bak Helrunar. Men det som er sikkert er at ”Frostnacht” er Helrunar`s andre full-lengder etter at bandet slapp sin debut, ”Grátr”, tilbake i 2003.

Det Helrunar presenterer for oss her er ikke noe nytt og revolusjonerende innen sjangeren. Vi får servert velprodusert black metal som varierer med alt fra kjappe blastbeat partier til rolige, seige og mer groovy saker. Dette er noe jeg setter pris på ved dette albumet og som gir det en lang levetid. Det er også tatt i bruk noen partier med kassegitar som er med på å skape en fin og stemningsfull atmosfære. Helrunar mestrer det å innkorporere gode melodier i musikken, og spesielt tittellåten ”Frostnacht” og ”Der Trank des Gehängten” vil jeg trekke frem som noen ekstra godbiter. Det synges på tysk gjennom hele albumet, men dette finner jeg ikke sjenerende på noen måte. 

”Frostnacht” er et meget bra album og kan anbefales som et trygt kjøp for fans av sjangeren melodiøs black metal. Karakteren er sterk. 

7/10
-skrevet 15. august 2006-
Marius

Plateselskap: Solitude Prod.
Utgivelsesår: 2007  

Når hovedhjernen bak Hierophant kaller seg Xathagorra Mlandroth og musikken som blir spilt er doom begynner jeg å smile. Jeg smiler fordi jeg vet det finnes så mange hundre band som gjør det så mye bedre enn Hierophant. ”The Tome” fenger ikke lillefingeren min en gang og når produksjonen, om det er en produksjon, høres ut som det er tatt opp på en eldgammel og teipet opptakskassett så blir dette bare en utrolig dårlig utgivelse.

Vel, en skikkelig utgivelse er det ikke for her har vi låter fra 1994, 1996 og 2000 fra dette eller denne amerikanske mannen. Jeg stusser litt på hvor langt man er villig til å strekke seg når man er amerikansk musiker og  det eneste man får til er platekontrakt med det russiske selskapet Solitude Prod. og en helt katastrofalt kjedelig og dårlig doom-plate.

1/10
Kenneth Staurset Fåne

Plateselskap: Rundown Records

Honey for Christ er et band fra Nord-Irland, startet i 1998. De spiller en form for mørk heavy metal som faktisk fenger mitt hode. Vokalisten er ikke verdens beste, men han har en måte å synge på som gjør plata ganske bra. Med fengende riff og melodier er dette en ganske god Ep. Jeg må innrømme at det tok litt tid for å venne meg til plata for produksjonen er ikke så bra som jeg skulle ønske. Om det gjør noe har jeg egentlig funnet ut at det ikke gjør. Det hadde selvsagt vært mye bedre om produksjonen hadde vært perfekt, men siden låtmateriale og det de spiller er bra nok er jeg fornøyd.

Jeg vil ikke velge noen favorittlåt på denne Ep`n for alle er så å si like gode. Denne ep`n viser at bandet har noe å komme med og jeg gleder meg å høre fra bandet igjen, gjerne med bedre produksjon og et helt album.

8/10
-skrevet 02. september 2006-
Kenneth Staurset Fåne

Plateselskap: Edel Records/Playground
Utgivelsesdato: 01.10.07

Noen dager er bare skapt for å sitte inne, ta en kald øl, og sette på noe stemningsfull musikk. De som sier det har med været å gjøre, når det er regn eller sludd eller tropisk storm, bare ljuger. Fra naturen sin side er det nemlig satt opp noen dager hvor man skal sitte inn å høre på musikk a la ”Danger White Men Dancing”. Gutta har en svært spredd musikalsk bakgrunn, og dette er andre albumet hvor de har med seg Jon Lord, tidligere organist fra Deep Purple.

Australske ”Hoochie Coochie Men” har jeg faktisk aldri hørt før. Ei heller har jeg noe særlig forhold til den jazz-aktige bluesen de spiller. Derfor er dette albumet et førsteinntrykk for min del. Og et særdeles godt et. Orgelet som Jon Lord trakterer høres like stødig som på de gamle Deep Purple låtene. Man formelig teleporteres til en røykfyllt brun bluespub et eller annet sted langt unna Nardo i allefall, hvor jeg sitter nå. Spesielt synes jeg tittelsporet, ”Danger White Men Dancing”, er verdt å få med seg. En smooth instrumental som sitter steingodt i øregangen.

Eneste som er dumt er vel da det at som med dager hvor man ikke har noe å gjøre, så blir man litt lei. Dersom man ikke har en spesiell sans for sjangeren så blir det kanskje litt mye med en time i strekk med det. Musikken høres bra ut, bare at det blir litt mye av det. Om man da ikke virkelig har ”the blues”. I den sammenheng tror jeg man kan høre på skiva om igjen og om igjen.

7/10
Magnus Blystad 

Plateselskap: Trustkill/Indie Distribution
Utgivelsesdato: Ute nå! 

 Dette er det tredje Hopesfall-albumet på knappe fem år. Dette ganske rutinerte bandet som jeg uheldigvis ikke har sjekket ut før, spiller melodisk hardcore og det med stil. Nå er det ikke slik at plata er så original og nyskapende, men om man fortsetter på en fungerende formel, hvorfor bytte?

 Vokalist Jay Forrest gjør det bra når han synger og tidvis skriker til seg oppmerksomhet. Med sin ganske allsidige stemme hjelper han å skille dette bandet ut fra mengden av hardcore-bands som har kommet de siste årene. Magnetic North inneholder en hel temposkifter fra spor til spor. På den ene låten er det aggressivitet og dynamikk som gjelder, en annen låt er rask og et par andre er rolige og melankolske med mye gitarharmoni.

 Om du liker melodisk metal, nærmere bestemt hardcore metal så skal jeg ikke se bortifra at dette albumet tryggt kan noteres opp på ønskelisten din til jul.  Eneste å plukke på er vel at det kan bli litt likt til tider og at det nesten er umulig å skille låtene fra hverandre. Bra kvalitet på alle låtene, men en skive bør inneholde noen låter som løfter skiva, vokalisten kan ikke gjøre alt. Låtmateriale må også være kjempebra. Men for all del det er ikke et tabu og gå i innkjøp av denne om du liker melodisk hardcore.

7/10
Kenneth Staurset Fåne

Plateselskap: Napalm records/ Indie Distribution
Utgivelsesdato: Ute nå!

Jeg lurer på om det finnes thrash band den dag i dag som ikke minner om noe Slayer har gitt ut. Det virker som om at alle bandene som definerer seg som ren thrash i dag enten er Slayer wannabe's  med en mer brølete vokal, eller Primal Fear kloner. Men det er jo kanskje dette som blir definert av de fleste som thrash. Heldigvis er ikke Hurtlockers andre plate like Slayer inspirert som den forrige.

På "Embrace the fall" får lytteren servert store porsjoner death metal og groovy riff. Det er fremdeles litt hinting til Slayer riff på enkelte sanger, men heldigvis er det ikke så konstant at man begynner å tvile på hvilket band man hører på. "Embrace the fall" er en samling av sanger som ikke holder noe tilbake. Alle sangene er pakket med kraftige riff, sinna vokal og en ganske overbevisende trommis. Soloene er dessverre (som forventet) bare mye shred og bruk av whammy-bar. Det er her Slayer-syndromet viser seg best. Er det noe som er et stort minus med denne plata er det det at alle sangene høres helt like ut. Det er ikke mye forskjellige riff. De dreier seg som regel om de 5 første båndene på halsen med de tilfeldige melodiene her og der.

Hardbanka thrash/death fans vil sikkert omfavne denne plata, det tviler jeg ikke på. Men for min del blir dette en helt rett strekning av repetitive riff og nonstop kjør, noe som jeg sjeldent takler bra ettersom at jeg faktisk liker å svinge litt i løpet av kjøreturen.

6/10
Stig Ruben Erklev

Plateselskap: Secret Port Records/ Import

For en trivelig produksjon på denne skiva fra greske Hybrid. Ifølge promoskrivet så smaker dette som Nevermore, Exodus og Testament. Det kan jeg for så vidt være enig i, men det er også et fnugg av power metal her. Vokalen var mildt sagt overraskende da jeg forventet meg litt grimmere form for vokal, men bare fikk clean powermetal-vokal.

Særlig melodiene på denne skiva er til å skryte av. Mange variasjoner og gode riff gjør at det blir ganske så fint å høre på.

Dette er ei progressiv metal skive som ikke blir kjedelig. Mange slike plater har en tendens til å bli veldig kjedelig, da det enten er for mye solo-parti eller for lange perioder uten vokal. Det skjer ikke her, vi får kvalitetsmetal som har de melodiene, det vokal arbeidet, trommene, riff og soloene som trengs til å få til ei brukbar plate. Jeg håper og tror på at bandet til slutt vil komme på et større plateselskap så musikken deres blir tilgjengelig flere steder.

Uansett en god progressiv metal-skive med det som trengs. Liker du kvalitetsmusikk innen thrash, power og progressiv metal bør du sjekke ut netshopen til Secret Port Records og skaffe deg denne skiva.

8.5/10
Kenneth Staurset Fåne