No Life Orchestra

Info:

Sted:
Dato: Skribent:Fotograf: Bilder:
Fru Lundgreen, Trondheim
12.04.08
Terje Rustestuen
Bjørg Udahl
klikk her...

Omtale:

Fru Lundgreen tok i mot meg med varme og kjente armer denne kvelden. Jeg har besøkt stedet kun to ganger, men jeg har allerede fått en forkjærlighet for den gamle frue som konsertsted.

Men denne gangen var det et noe annerledes klientell fra det jeg har sett her før. Da jeg kom inn dørene denne kvelden var det gjennomsnittlig høyere alder på de besøkende, så jeg trakk mine slutninger at dette bandet ville være tilsvarende sjangermessig. Jeg tippet på at jeg ville få servert rolig progrock senere på kvelden, noe i retning Magic Pie kanskje. Enn så lenge måtte jeg uansett sette meg og vente til det begynte. Jeg gikk forbi scenen og noterte meg de merkelige hattene som var festet ved hvert instrument. De lignet på sånne bursdagskroner man får på Burger King og McDonalds, med bilde av en mann med et morsomt ansiktsuttrykk på hver av dem.

Fotografen og jeg satte oss i en sofa og ventet. Også ventet vi. Og etter det, da ventet vi litt til. Ting så ut til å ta sin tid, og jeg begynte å ane ugler i mosen da en av de ansatte kom bort og spurte meg om jeg var lydmann for kvelden. Jeg svarte som sant var at, nei, jeg var nok ikke det, og hun gikk videre med et bekymret uttrykk. Jeg kikket forvirret på fotografen, og kikket så forvirret på boksen ved siden av meg, som jeg plutselig innså var miksebordet. Lokket var fremdeles på, og ingen lydmann var å se. Det eneste som kunne gjøres var å vente enda lenger til det skjedde noe i forhold til lyden, og det tok sin tid. Ikke at jeg er fryktelig bitter på grunn av dette, selv om det kanskje virker slik. Jeg er sikker på at lydmannen hadde sine grunner til forsinkelsen. Til slutt dukket det opp noen som begynte å fikle med miksebordet, og vi fant plasser ved siden det ene høytalertårnet.

Bandet kom på scenen, og tok på seg de nevnte hattene. Det første artige jeg la merke til var at de tok ikke på seg en hatt med sitt eget ansikt på, de hadde byttet om isteden. Jeg begynte å lure hva slags progrock dette ville bli, og jeg lurte enda mer da synthisten startet å spille. Det var helt jævlig, men på en god måte. Det var en melodi tatt rett ut av en tegnefilm fra Cartoon Network, men med en underliggende ond tone i musikken. I notatblokka mi har jeg skrevet «tegnefilmhorror (!)», og det summerer egentlig det hele veldig godt. Resten av bandet kom inn, og med vokalistens inntog ble det hele plutselig en slags merkelig form for hardcore. Av og til minte det hele til og med om irsk folkemusikk. Jeg har også skrevet ordet «psykopatisk sirkusmusikk» i blokka, og det treffer sannelig spikeren på hodet. Dette bandet er virkelig noe for seg selv. Etter et par låter slo de til med enda et særtrekk. De åpnet en av låtene med noen ganske så interessante polyrytmer, og jeg ble bare enda mer lamslått. Dette bande minte meg om System of A Down, Tool, Weird Al Yankovic og polka på en gang. Var dette mulig?

Det var så absolutt fullt mulig, og selv om jeg måtte gå litt før de var ferdig, antageligvis to-tre låter før, fikk jeg med meg mer enn nok til interessen ble tilfredsstilt. Jeg anbefaler denne gjengen til alle som liker tekniske utfordrende musikk, og som ikke er for trangsynte til å sette pris på noe som er litt annerledes.