Nattrock08

Info:

Sted:
Dato: Skribent:Fotograf: Bilder:
Kultursenteret Isak, Trondheim
30.04.08
Kenneth Staurset Fåne, Magnus H. Blystad
Bjørg Udahl, Pia Farstad Eriksen, Kenneth Staurset Fåne
Fra Coffee Annan-scenen

Fra AMFI-scenen



Fra Klubb-scenen

Innledning

Natt til 1. mai pleier mange unge å dra ut å feste og russen starter sin feiring.  Et alkoholfritt tilbud til ungdommen som minst er like festlig er å bruke den på Nattrock i Trondheim.

Nattrock er et rusfritt tilbud uten aldersgrense der unge musikkinteresserte kan gå på flere konserter. Hele 22 band sto på plakaten i år som skulle spille på 3 scener inne på Kultursenteret Isak. De tre scenene het Klubben, Coffee Annan og Amfiscenen. Klubben er en liten, intim scene som ikke har verdens beste lys eller lydanlegg, men ganske koselig var det. Scenen på kafèen Coffee Annan er større og har ganske bra lyd og lys. Med konsertscene i den ene delen og kafè i den andre så kunne publikum kjøpe seg litt munngodt eller ta en liten pause mellom konsertene. Amfisalen er betraktelig større enn de to andre scenene og det var her de store bandnavnene skulle spille denne kvelden. Her var lys, lyd og plass perfekt.

Vi i Icon Music Mag skulle egentlig sendt flere til å dekke Nattrock, men av ulike grunner så var det bare fire som kunne, så alt lå til rette for en travel aften. Med to journalister og to fotografer måtte man dele konsertene mellom seg og kanskje gå litt før på en konsert for å rekke en annen konsert. Vi skulle ønske det ikke var slik, men når det først ble sånn så måtte vi utnytte tiden veldig godt.

Nedenfor har vi delt inn omtalene av de forskjellige bandene etter hvilken scene de spilte på og bilder ligger under linken oppe under "Info:". 

Snarvei til scenene:
Klubben
Coffee Annan
Amfiscenen

Klubben

Podge (Sverige) 
Kveldens første band skal begynne klokken 1830 på klubben. Da det er totalt litt over 20 band som skal spille på de tre scenene gikk jeg ut i fra at de hadde et relativt tett skjema og derfor ikke kunne ta seg til den vanlige ventinga som ellers dominerer på mindre livescener.

Dessverre var det ikke så mange oppmøtte, men etter et par sanger kom det da noen folk dit. Musikken var lett og fengende, keyboard dominert punk eller rock av noe slag. Jeg sier her keyboard dominert fordi keyboardet var velspilt og et gjennomgående element som ga meg tidvis følelse av syttitallet. Jentene fra Sverige viste tydelig at de var i godt humør og det var faktisk en ganske så ålreit opplevelse.                                                                  Magnus H. Blystad

Asstronauts (Østerrike)
Liker du punkrock fra USA som ligner NOFX og Offspring? Da liker du sikkert Asstronauts fra Østerrike. De spilte sin punkrock med innlevelse, gnist og humoren sto høyt mellom låtene. Musikken var veldig fengende og spesielt melodiene og energien de hadde kan jeg trekke fram som høydepunktene under konserten.                                                  Kenneth Staurset Fåne

Heretic (Slovenia)
Så var det dags for litt Thrash Metal med rå vokal. Slovenske Heretic imponerte meg ganske mye under deres konsert og her var det vokalen som imponerte meg mest. Vokalen kunne minne om en blanding mellom vokalen i Pantera og Megadeth, og fremførelsen var det ingenting å si på. Bandene hadde på seg bandskjorter av sine helter i Metallica, Pantera og Slayer og man kunne høre influenser av disse i musikken de spilte. Ellers så spilte de en helt grei cover av Rage against the machine`s ”Killing in the name of”. Et band du burde sjekke ut om du liker skikkelig rå thrash.
                                                                                    Kenneth Staurset Fåne
Drain the blood
Hard boogierock har jeg notert meg under Drain the bloods opptreden. Dette var veldig spesielt syns jeg, men da i positiv forstand. Bandet manglet en gitarist for anledningen, men de leverte sin energiske boogie-punkrock uten at mangelen skulle telle noe særlig. Musikken var bra, men vokalen hadde en tendens til å bli litt sytete på de roligste partiene. Låta ”Go wild” fikk meg til å tenke litt på Beastie Boys` låt ”Body Moving”. De spilte også en country-låt som slo veldig godt an hos meg hvertfall.                                                                               Kenneth Staurset Fåne

Syk Panikk
Nå var det Syk Panikk som skulle spille, de hadde tatt turen opp fra Oslo. Her var det punk med repeterende riff ispedd raske gitarsoloer. Første låta gikk i gang klokka 2130, og når den var ferdig, vel, da var det pause. Den ene tromma var nemlig ødelagt, og det var visst nok tredje gangen det skjedde, at det gikk hull i den. Men når den ble fikset spilte de videre, dessverre hadde da noe av publikum tatt turen et annet sted. På siste låt bytter alle instrumenter, en ekstra vokalist settes inn og kvelden avsluttes for deres del med en kaotisk og rotete punk sang. Hele settet var en grei og alternativ opplevelse, som i alle fall ikke kunne sies å være preget av den generelle punk/rock/pop trenden som går for tida.                                Magnus H. Blystad

Out Of Order
Out Of Order stilte med egen fangjeng som sto trofast foran scena og var virkelig veldig engasjerte gjennom hele settet. Bak dem igjen var det ikke så mange, men det var få av konsertene den kvelden jeg var på hvor jeg vil si det var et stort publikum. Sånn blir det jo nødvendigvis når folk har valget mellom flere scener. Disse spilte rock/pop/punk som du kunne finne på vglista når som helst, bare at de hadde kvinnelig vokalist, noe som ikke er supertypisk for den slags musikk akkurat. Catchy musikk, spilt på en måte du nok har hørt fra før. Jeg liker min punk med aggressivitet, det vil jeg ikke si Out Of Order hadde så mye av.              Magnus H. Blystad

Hell is Repetition
En så sinna og rastløs vokalist som den i Hell is Repetition har jeg aldri sett før. Jeg vet ikke hva som gjorde det, men vokalisten hadde iløpet av de to første låtene vært overalt i lokalet og han var nesten mer blant publikum å skrek enn oppe på scena sammen med bandet. Med en vokalist ikledd dress og en gitarist ikledd kilt-skjørt skulle dette bli den mest kaotiske konserten på Nattrock. Musikken som ble spilt var brutal hardcore og jeg føler med de som synes dette var litt for kaotisk. Det var som om man hadde en båt med jetmotoren på full gass, bare at båten sto på en båthenger. Man kom liksom ingen steder. Energien og entusiasmen til bandet var der, men desverre ikke musikken. En liten ting som kan nevnes er at trommisen i Hell is Repetition også er med i MLGF, bare som gitarist der.                                                      Kenneth Staurset Fåne

 

Irr
Irr begynner sin lydsjekk klokken 2350, og ti minutter senere begynner det musikalske. Dette er det første virkelig metalbandet jeg ser, og dette var enda en positiv opplevelse. Før de starter blir det satt i stand blåe lys i alle lyskasterne, og jeg kjenner lukten av noe, ja, noe rart noe. I det de begynner skjønner jeg hva det er; røkelse. Vokalisten, ikledd maske, hadde med seg røkelse som han vifta rundt seg. Musikken de spilte var en mix av progressiv death, drone og doom. Stilen var gjennomført, og vokalisten var utrolig teatralsk der han slengte rundt seg med røkelsen og prata til maska som han da hadde tatt av seg etterhvert. Dessverre var det ikke så mange, rundt 30 bare, som hadde tatt turen for å se dem. Og synd for dem egentlig, for dette var en bra konsert med original musikk som nok mange metallhovuder kunne likt. 0028 sier vokalisten ”ha en fin natt” og det var det.                                                                        Magnus H. Blystad

 

Coffee Annan

Revelation (Tsjekkia)
Første band ut på Coffee Annan var tjekkiske Revelation som leverte poprock som virkelig fenger den yngre garde, men for min del så synes jeg det ble litt kjedelig i lengden. Den kvinnelige vokalisten sang meget godt, men når ikke låtmateriale er noe å rope hurra for så blir det litt halvtamt. Det tok også litt lengre tid før de startet fordi lydsjekken tok litt lang tid.
                                                                                   Kenneth Staurset Fåne

Nameus
Nameus minna litt om Foo Fighters, uten at det var noe cover eller noe sånt. Spesielt gitaristene gjorde her en god jobb. Og selv om kanskje kveldens roligste låt var en smule emo, med tekster som ”Im bleeding, help me to repair myself” var det faktisk ei skikkelig god låt som bygde seg opp og ble til en trivelig opplevelse. Vokalisten gjorde også en god og variert innsats. Fram til da var dette kveldens høydare for min del, men det skulle komme flere positive overraskelser.
                                                                                                          Magnus H. Blystad
Steve Cooling
Dette var kanskje kveldens største overraskelse. De var nok kveldens yngste band, og virket kanskje en smule nervøse før de gikk på. Men så begynte de å spille, og da løsnet alt sammen. Det de manglet i scene og show erfaring tok de igjen med tre mil til gode, i musikken. Steve Cooling spilte for det meste coverlåter, og de spilte dem utrolig godt. Gitarsoloene som de dispenserte så sjenerøst var kanskje noe av det kuleste jeg hørte den kvelden. I alle fall det mest fengende. Samtlige bandmedlemmer viste en så god kontroll over sine instrumenter, at man kunne ikke annet enn å synge med på klassikerne de brukte til å fylle kafelokalet.                      Magnus H. Blystad

Elephantine
Elephantine imponerte meg litt med sin stoner-rock som ble fremført med god energi og vilje. Publikum la seg også rocke løs av denne gruppa. Riffene, den rå vokalen på de harde partiene og selve stonermetal/rock-soundet er hva jeg forventer av sjangeren.          Kenneth Staurset Fåne

Slömber
Da jeg går opp har Slömber allerede begynt. Fete toner av sleazy punk slår imot meg, idet jeg trer inn på Coffee Annan igjen. Dette bandet bar tungt preg av rutine, og stilte med en vokalist som klart var kveldens største scenepersonlighet. Heldigvis hadde han et band med seg som matcha han. Gitarsoloene gjorde sterkt inntrykk på meg, det hele låt rett og slett utrolig bra. Velspilt punk/sleaze med andre ord. Lyden var god også, og her var det faktisk en del folk. Totalt var det vel kanskje den konserten med best stemning på, så langt i allefall. De kommer ut med ei skive i august jeg tror kan bli sabla fet. Og jeg føler jeg bør nevne et sitat fra vokalisten her som illustrasjon til musikkstilen: ”Dette er ei griselåt, den om handler ting du ikke finner på øverste hylla på Narvesen en gang” (ikke helt ordrett men ellers riktig).                       Magnus H. Blystad

GIN - Grown Into Nothing
Neste band på Coffee Annan-scena var Grown into nothing og det var muligens det bandet som imponerte meg mest av alle på denne scena. Jeg synes det bare var synd det var så lite publikummere når GIN skulle spille, men det satte ingen stopper for engasjementet hos bandet. På en reise i hardcore metal-land så skulle det være naturlig å møte på GIN som en av de nye og lovende bandene innen sjangeren. En ting å nevne er at GIN og MLGF gir ut en split-cd sammen på 17. mai. Undertegnende kommer hvertfall til å sjekke ut denne.             Kenneth Staurset Fåne

MLGF
Og MLGF var neste band på plakaten og jeg syns de har tapt seg litt siden sist jeg så dem. Misforstå meg rett så har bandet et enormt bra låtmateriale, gode gitarsoloer, energi og fengende riffing, men nettopp denne kvelden ble det litt for dårlig lyd og gnisten til bandet var ikke helt den samme som jeg så på Kafè Larssen tidligere i april. Bandet leverer gode låter og noen få publikummere tar motet til seg med hueristing og en slags moshpit-light. Men som sagt så blir en split-cd med MLGF og GIN meget interessant å sjekke ut.                       Kenneth Staurset Fåne

Rest Of My Life
Siste band som spilte på Nattrock var bandet Rest of my life og jeg må si at dette var en meget kjedelig måte å avslutte denne festkvelden på. Sjangeren som ble spilt var melodisk poprock med null originalitet eller særpreg. De skal ha for bra engasjement på scena, men musikkmessig så var ikke dette min kopp med te. Publikum så ut til å like det og om det var fordi de fleste var trøtte klokken 2 på natta eller om de faktisk likte det, vet jeg ikke. Uansett så var det ingenting av dette som skilte seg noe særlig ut fra mengden.                                             Kenneth Staurset Fåne

Amfiscenen

 

St. Helen
Første band i amfisalen var St. Helen som spilte norsk rock. Dette var mer typisk The Strokes-aktig rock. Fengende til tider, men ikke superspennende. Men jeg vil trekke fram trommissen her som jeg har notert at gjorde en svært god jobb. Stemningen hadde kanskje vært hakket bedre om folk hadde gått ned fra amfiplassene og stilt seg foran scena, men såpass tidlig på kvelden var visst ikke det noe særlig aktuelt. Guttene spilte uansett, og de er snart ute med en EP. Amfisalen er den klart beste scena forsåvidt, om da folket engasjerte seg nok til å stille seg foran bandet og ikke sto langt oppi salen der artistene ikke en gang kunne se dem.                         Magnus H. Blystad

Rosco
Rosco var også i amfisalen, og nå begynte det å komme litt flere folk som jo er bra for både stemning og band. Disse spilte en litt mer aggressiv type rock. Noen ganger virka det ganske så kjent, men andre ganger bar de preg av særpreg, for å si det sånn. Disse gutta var i alle fall engasjerte, og det kan jo gjøre en konsertopplevelse så mye bedre.
                                                                                                             Magnus H. Blystad

Liliedugg
Bandet til manageren i Dumdum Boys- manager Steinar Vikan var klare til å spille på den største scena klokken 21:00. Bandet heter Liliedugg og har holdt på nesten like lenge som Dumdum Boys. For min del så hadde jeg aldri hørt Liliedugg før og det skulle bli en helt annen konsert enn det jeg trodde det skulle bli. Jeg trodde de kanskje var litt mer lik Dumdum, men det var de ikke. Med sin litt spesielle psychedeliske spøkelsesrock (mine ord) fenget de hvertfall meg under konserten. Vokalen var veldig sær, men ikke for sær at den ble irriterende og soundet til bandet var som tatt ut av en cowboy-film. Publikum sto litt for mye stille, kanskje musikken var for voksen for det unge publikumet på Nattrock.                                                                      Kenneth Staurset Fåne

Bolla & Lilleband
Så var det dags for Bolla & Lilleband som tydeligvis hadde sin egen fanskare her på ISAK. Amfi-salen var nemlig pakket med publikummere da bandet viste seg på scenen. Jeg visste ikke hva bandet kom til å spille og når det er null musikk på internett fra dem så skulle det bli vanskelig å gjort litt research før. Men uansett så starter bandet sært, alt i mellom var sært og slutten var sær. Med et tema som skulle ligne et te-selskap serverer bandmedlemmene hverandre te før de begynner og når de begynner så høres det hele som tatt ut av en musikal. Bandet begynner rolig med en litt melankolsk og psychedelisk låt som vandrer fra 70-talls rolig progrock til soul-musikk. Resten av konserten skulle bli som en potpurri med pretensiøs kunstmusikk og show. Jeg synes det hørtes ut som en blanding mellom disney-låter, Kaizers Orchestra, Hopalong Knut og Knutsen & Ludvigsen. Med en coverlåt av Edith Piaf, småvitsing mellom låtene og en avslutningsnummeret som går som følger ”Lue Lue, Lue på hauet, er kult og bra” så sitter jeg igjen med et smil og synes dette var det særeste jeg har sett noen gang, men sært er i dette tilfellet bra.
                                                                                                         Kenneth Staurset Fåne
New Violators

Headlinerne stilte i amfisalen; New Violators. De begynte klokken 23:33, og her var publikum virkelig engasjert og aktive. Det var ikke akkurat en moshpit (det var ikke akkurat moshpit musikk) men de tilstedeværende hoppa opp og ned og virka å være helt med musikken som ble spilt. Stilen var som en mer synthprega The Killers eller Melody Club. Veldig glad og positiv musikk, med den egenart bra band trenger. Synthen var det jeg likte best her, jeg kan vanskelig se for meg hvordan det ville vært uten. Låta ”Angelina” var min favoritt, den ligger ute på myspacen sammen med et par andre spor. Visselig verdt å sjekke ut.                                                     Magnus H. Blystad

Atrox
Atrox er siste bandet jeg skulle ha med meg den kvelden og jeg hadde sett fram til det etter å ha hørt positiv omtale av dem fra andre. Igjen var det her en bra konsert. De går på scena til rødt lys og techno musikk. Første låta slår inn med en samplet intro, som brått slår over til noe som kan minne om death med clean vokal.  Men hvor var da alle menneskene? Som jeg har kommentert før så var det ikke alltid like mange som så på konsertene, men her var virkelig publikum mangelvare, til amfisalen å være. Vel, for oss som kom så var det nå en bra konsert. Metallen de spiller er en slags hybrid av flere sjangere, ispedd mye sampling, og effekter ellers. Spesielt da på vokalen. Faktisk var det var satt opp to mikrofoner for å skape den ønskede effekten og i tillegg hadde de med en megafon på scena som de brukte i blant. Spesielt? Ja, men kult og originalt. For meg var dette en passende avslutning, som gjør at jeg husker kvelden som en positiv opplevelse.
                                                                                                             Magnus H. Blystad