Trinacria - Travel Now Journey Infinitely

Plateselskap
Utgivelsesår
Anmelder:
Poeng:Myspace?
Indie Recordings/Indie Distribution
2008
Kenneth Staurset Fåne
7/10  http://www.myspace.com/trinacriamusic

Omtale:

 

Det som startet som et spesialbestilt verk av Rikskonsertene er nå et band, hvertfall høres det ut som et band. Trinacria består hovedsakelig av medlemmer fra Enslaved og Fe-mail som hører til på hver sin side av musikkhorisontent. Enslaved er som mange vet et black metal band med lang erfaring innenfor sjangeren og Fe-mail er et støyete synth-noise-electronica-band.

Under navnet Trinacria har de gjort flere opptredener, blant annet på Inferno Festivalen i Oslo og flere andre steder i Norge i 2007. Nå er de altså her med sin debut-skive og jeg må være ærlig og si at jeg har hatt det vanskelig med å svelge deler av denne platen. Dette er helt klart en plate som tar tid og den må nok modnes litt for at folk skal forstå og like denne.

Problemet ligger nok i de ganske repetive og svulstige låtene som alle har et slør av støy rundt seg med masse samplinger og lydeffekter. Som for eksempel ”Part I: Turn-away” er gitarene veldig repetive og man går lei ganske fort. Problemet ligger ikke i at det ikke er tøft, men når man får høre nettopp det samme riffet etterhverandre lenge så kommer man ikke foruten at det blir litt kjedelig og det gnager i hjernebarken.

Nå er det ikke bare hjernemos på denne plata, den har et par lyspunkt også. I sin blanding mellom elektronica-støy og black metal er det mange elementer som låter veldig tøft, både på electronica-siden og på metal-siden. Som for eksempel hele låt nummer 3, ”Part III: Make No Mistake”, er et spor som fenget min hjerne uten å utsette den for noen som helst form for mos. Låta starter med støy og etterhvert så braker det løs med skikkelig deilig fengende black metal alà Satyricons ”Fuel for hatred”. Det er fengende som faen og jeg tror dette må være noe av det tøffeste jeg har hørt på flere år innen hybrid-metall som dette.

Plata svinger mellom melankoli, totalt kaos, grensesprengende metall, støy og psykotiske samplinger. Om skepsisen tar deg så skjønner jeg deg godt, men jeg kan forsikre deg at hybrid-metal som dette har sine øyeblikk og de sporene som er ganske repetive kan man jo raskt hoppe over. Samme skepsisen hadde jeg også for Hardingrock-prosjektet til Ihsahn, Starofash og Knut Buen, men det ble jo bra det også.