IMM

Kiuas er finsk, og da er det nærliggende å tro at bandet spiller melodisk death metal, eller doom. I dette tilfellet stemmer det ikke, og det til det bedre! Albumet begynner ganske så aggressivt faktisk, og det finnes mye thrashing og til og med litt blastbeats på dette albumet. Men refrengene er som tatt rett fra en Rhapsody in Fire eller Hammerfall-skive, og det funker faktisk veldig bra!

Grunnen til at jeg er så overrasket over at dette har gått bra, er at jeg i utgangspunktet er veldig skeptisk til power og speed metal. Det er sjangre jeg helst hører på på fest, hvor vi er så langt i ølkonsumeringen at vi føler for å gå helt over the top. Du vet, luftgitar og liksom-falsett og veiving med fiktive sverd mot fiktive drager, den regla... Men det finnes unntak som treffer meg veldig godt, sånn som litt eldre Stratovarius og faktisk en god del av Helloween (ut av det jeg har hørt). Kiuas klarer på en veldig god måte å flette inn elementer av power metal i musikken sin uten at jeg synes det blir cheesy på noen måte. Bandet krydrer i tillegg med partier som lar tankene vandre mot folkemelodier.

Uansett hvor mange sjangere man kan høre i Kiuas sin musikk, så er dette først og fremst heavy metal, og musikken er til tider råtøff. Gitaristen kan helt klart sine saker, og også keyboardisten har sine øyeblikk med nærmest Children of Bodom-aktig tangenttraktering. Inntrykket er variert, og ingen låter er like. Det finnes både raske og seigere låter, det finnes også en helakustisk ballade på plata, hvor vokalist Ilja Jalkanen faktisk synger duett med sin søster. Jalkanen har forøvrig en helt særegen stemme, han ligger i et kraftig og forholdsvis dypt leie som faktisk passer musikken helt perfekt. Men det kan ta litt tid å venne seg til stemmen hans, så vær forberedt på å gi skiva noen runder ekstra før du eventuelt avskriver den.

Bandmedlemmene er alle sammen «finnish pagans» i følge Wikipedia, dvs at alle sammen følger en religion ikke så langt fra vår norske Åsatru. Dette er interessant lesning, men det manifesterer seg ikke veldig åpenbart på albumet jeg har fått mellom hendene. Det står også at de nevner ting som gamle finske guder som «Ukko» (tilsvarende norrøne Thor) i tekstene sine, men jeg har som sagt ikke merket mye til det på «The New Dark Age».

Bottom line: Kiuas er absolutt noe av det beste jeg har hørt fra Finland, og når man tenker på at de da konkurrerer med band som Children of Bodom, Nightwish og Ensiferum, så synes jeg ikke du skal vente stort lenger, men heller bare finne dette albumet så fort du kan og kose deg.

The Decaying Doctrine           (04.52)
Conqueror                            (05.06)
Kiuas War Anthem                 (04.36)
The New Dark Age                (05.03)
To Excel and Ascend             (05.55)
Black Rose Withered              (03.50)
After the Storm                      (05.40)
Of Sacrifice, Loss and Reward (04.42)
The Summoning                     (04.58)
The Wanderer's Lamentation   (06.45)