Invisigoth - Narcotica

Plateselskap
Utgivelsesår
Anmelder:
Poeng:Myspace?
Progrock Records 2008 Helle Stenkløv 1.5/10 www.myspace.com/invisigothmusic

Omtale:

Det første som slår meg når jeg ser coveret på denne skiva er: ”Hva faen?” Det er også det første som slår meg (og ei venninne som kom brasende inn idét jeg skulle sette på albumet) når jeg setter på skiva: ”HVA FAEN!?” Ja, for hva er dette for noe? Jeg har aldri hørt noe lignende, men det er ikke nødvendigvis positivt. For det første: navnet. Invisigoth. Noe så teit! Ikke passer det heller, for dette er ikke goth. For det andre: vokalen. Når vokalisten skriker ut etter et halvt minutt med dårlige synthstrykere og generelt elendig spillmusikklignende komposisjon tenker jeg: ”Er det mann eller kvinne? Forsøker dette intetkjønnet å ligne Annie Lennox fra Eurythmics-tiden, uten helt å få det til?” Etter noe som synes altfor lang tid med hyling, kommer det inn noen ”østerlandske” rytmer og melodier som etter hvert blandes med latterlig koring, bakgrunnsdeiing og igjen disse forferdelige synthstrykerene. ”Everything I touch, everything I see, everywhere I go, everything I feel – huoooooo!” Jeg dør. Langsomt. Inni meg. Og det er før første låt er ferdig. Det sier seg selv at 70 minutter med denne sjangervoldtekten, ustabiliteten og tilbakeståendeheten blir for mye.

I låt nummer to hopper det mellom orientalsk musikk og sen 1980-talls boyband-stil (New Kids On The Block, noen?), før det sklir over i slapp heismusikkjazz, treig goatrance, Neverending Story, samt et kort (og kjipt) forsøk på å kopiere Arena og andre neo-progband. Snakkepartier, overmåte variert stemmebruk, ”datalyder”, tekster om den teknologiske, kyniske og grusomme verden, engler, natur, usaklige samples akkompagnert av synth-maracas og –plukkede strenger... Dårlige forsøk alt sammen. Man blir ikke progressiv ved å blande en milliard elementer, stiler og sjangere sammen med en og annen gitar- og el-pianosolo og litt flerstemt koring. Det hjelper ikke. Jeg blir forstyrret av å høre på dette;  jeg klarer ikke å fange opp en sammenheng; jeg sliter virkelig med å bry meg; det er såvidt jeg ikke plukker ut CD’en og kaster den ut av vinduet. Men jeg kan ikke. Jeg må anmelde. Jeg må høre gjennom den i hvert fall én gang. Jeg må... gråte hysterisk og rive meg i håret, og stadig slite med å lure på hvorfor disse menneskene forsøker å lage musikk.

Joda, det er musikk. Isolert sett hadde sikkert mange av partiene vært fine, de. Men når det er så spredt musikalsk sett, og samtidig så kjedelig og ensformig (ja, det er mulig), er det ikke annet å gjøre enn å totalslakte det. Myspace-siden deres sier: ”Forged by a shared interest in esoteric philosophy, the philosophy of hedonism in antiquity, and a lust for musical experimentation - especially through composition and chemistry; Cage and Viggo Domino became bonded over clinical trials involving the psychotropics ayahuasca and salvia conducted in their own studio/laboratory.  After results indicating the rather solipsistic notion that neither of them truly exists, the two psychic pioneers retreated to their fall back position - whereby pleasure in the sensory world became their prime directive. Music (and a good deal of libation) became the central players in this existential resignation.” Kan ikke bare Cage og Viggo Domino fortsette med å ikke eksistere fysisk og psykisk, og drite i å uttale seg via sanseverdenen? Jeg har ikke lyst til å hverken smake, se, føle eller høre dem. Nei!

PS: Jeg klarte, etter flere forsøk, å høre gjennom skiva til slutt. Én gang.

Spilleliste:
01. 
Dark Highway: Pt. 1; Transmission (9:35)
02.
Dark Highway: Pt. 2; Before First Light (11:59)
03. 
Shine On (4:31)
04. 
Scars and Dust (5:25)
05. 
Pornocopia (8:04)
06. 
Narcotica (4:17)
07. 
A Beautiful Disaster (4:57)
08. 
Dark Highway: Pt. 3; New Rome (11:03)
09. 
Dark Highway: Pt. 4; Take the Blood (10:09)

Total spilletid: 01:09:30