Inseedia - Secrets From The Room

Plateselskap
Utgivelsesår
Anmelder:
Poeng: Myspace?

Nomadism Records

2007
Christopher Salte 6/10  www.myspace.com/inseedia

Omtale

Ut ifra mine erfaringer, har ikke Italia vært noen god eksport for stort annet enn vegan-straighedge-metal-hxc, spagetti og parmesan... Med dette som et godt argument mot italiensk musikk i ryggsekken valgte jeg nesten å snu ryggen til Inseedia da jeg innså at de verken var hxc eller pasta. Og ei heller progrock som navnet kunne hinte til. Nei, her snakker vi en slags form for crunch-drømme-pop i samme trange goth-bakgate som The Cure og evt Joy Division. Dette sammen med et slags semiprog-preg og et hint av Nickelback i låtskrivinga. Tilsett litt slap-bass, funky bridgepartier og uforutsigbare sangoppbygninger så har vi Inseedia. For mye støy i informasjonen? Vel kanskje. Det beskriver bandet ganske godt. Det kan virke som om Inseedia har prøvd å kombinere alle musikksjangre og intrykk de har hørt om og forsøkt å gjøre det til noe eget. Det blir med dette vanskelig å forstå hvor i all verden de vil hen med musikken, derfor også vanskelig å bedømme. Kanskje de bevisst slår et slag for Italias lave musikk-eksport ved å gi ut alt Italia mangler i ett og samme band? Hvis det er tilfelle: Skål! Hvis ikke: Meh..

Men fra spøk til side, ved flere gjennomlyttinger legger man omsider merke til en teknisk kvalitet over de instrumentale prestasjonene på plata. Riffene viser seg å heller ikke være så forkastelige. Den største forvirringen er imidlertid en, etter min mening, virkelig forvirret vokalist. Man klarer liksom ikke å plassere helt måten han synger på. Og det er også vanskelig å si om vokalen er jævlig eller ikke, ettersom dette varierer i en voldsomt stor grad. Han har en slags mørk goth-aktig effekt i stemmen som dukker opp innimellom. Det er vanskelig å sette fingeren på om han gjør dette med vilje eller om han bare er forkjøla.

Nøkkelordet for dette bandet er rett og slett ”forvirring”.
Forvirring. Forvirring. Forvirring. Det er liksom ingenting konkret over musikken utenom den evinnelige gjentakelsen av kjærlighet og dårlig tekstforfatting.

Helheten viser allikevel et relativt tight band med gode sanger og potensial å vise fram. Cden har et godt åpningsspor, og en gjennomført melankoli, samt flere fengende sanger.  Dette veier opp for en noe dårlig produksjon og flatt lybilde. Jeg kan se et ressurssterkt band med potensial, men om de er materiale for annet enn hjemlandet tviler jeg litt på. I hvert fall ikke ennå.

 

01. Away Again
02. Inside my Ocean
03. About you
04. Eternity
05. All that you do
06. Maybe
07. 17
08. Forget my Dreams
09. The Best Years of my Life
10. Solo in un istante
11. Through the Darkness
12. Rubo un'immagine
13. Oltre il muro

Hva synes du om plata?