Ghost Circus - Across The Line

Plateselskap
Utgivelsesår
Anmelder:
Poeng: Myspace?

ProgRock Records

2007
Magnus H. Blystad
6,5/10  www.myspace.com/ghostcircus

Omtale

Denne utgivelsen fra Progrock Records var jeg egentlig ganske spent på. På følgeskrivet står det at det her er snakk om en slags førstepersons spøkelseshistorie. Dvs, det er et konseptalbum om reisen fra døden til tilstanden etterpå (det kan vel knapt kalles liv av logiske grunner). Uansett, uten å bli alt for filosofisk fyrte jeg opp skiva.

Om du gir ut et album hvor du har med ei låt som består av 7 deler (hvor alle også er navngitte vel og merke) skal du være veldig original og regelrett god for at jeg ikke skal synes det bare er noe prentensiøst pr piss. For denne hollandske/amerikanske duoen har virkelig lagt seg i selene for å høres originale ut, det er langt unna progmetalen hvor du finner Dream Theater og Soul Secret (som jeg nettopp har anmeldt). Denne er melodiøs, det er mer bruk en roligere vokal, akustisk gitar, og ellers mindre tunge riff og tromming. Den hopper jo også til tyngre partier som er mer standard for sjangeren, men de generelle inntrykket av hele skiva blir likevel et mer melodiøst enn andre progmetal band. At det faktisk bare er to finner jeg ganske utrolig for det er temmelige avanserte saker her, med massevis av variasjon.

Men jeg kjeder meg litt for det. Det er for lite av det som fanger interessen min musikalsk, selv om det tidvis popper opp noen partier jeg blir nikkende anerkjennende til. Det er ingen kroker som drar meg videre, og jeg bryr meg strengt talt ikke så mye om konseptet heller. Sånn sett vil jeg si det er tapt sak, det kunne liksågodt vært uten konsept. Faktisk virker det her som en faktor som øker pretensiøsiteten ved det hele. Å synge om å møte lyset i enden av tunellen på en seriøs måte, det klarer jeg rett og slett ikke å ta helt seriøst i dette tilfellet i alle fall. Selv om de bringer fram riffet fra første låta helt i slutten av den siste for å liksom slutte sirkelen i historien (snakker vi reinkarnasjon her?)

De kunne spart seg mange av de fancye elementene synes jeg, de kunne heller gått for bedre og fler riff, i stedet for å pimpe opp plata med sampling og keyboard over alt. Det hadde kanskje ikke blitt så avansert og fjongt, men personlig ville jeg fått mye mer ut av skiva. Den havner i haugen med de som jeg ikke kommer til å spille så alt for ofte, dessverre. For de kan spille, og de viser at de også har det mentale som kreves for å spille progrock (de holder seg innen for rimelighetens pologenser hva angår lengde på soloarbeid) men her kommer de litt kort, hovedsakelig på grunn flere partier jeg synes regelrett er kjedelige, og litt for høy pretensiøsitets faktor.


1.Reflection (3:33)
2.Pathway (4:02)
3.Holding On (6:44)
4.To Be (6:04)
5.Losing Time (5:36)
6.Through The Darkness (6:29)
7.Through The Light (Parts 1-7)
  I. The Calling (4:48)
  II. The Choice (2:50)
  III. The Essence Of Life (3:31)
  IV. The Sea Of Shadows (5:14)
  V. Soaring Above (3:00)
  VI. Breaking Through (1:29)
  VII. The Distance Memory 4:03
  VII. The Final Steps (2:25)
8.Across The Line (10:14)

Hva synes du om plata?