Atrocity - Werk 80 II


                                                                          
Plateselskap
Utgivelsesår
Anmelder:
Poeng: Myspace?

Napalm Records


2008
Terje Rustestue/Magnus H. Blystad
3/10
4/10

http://www.myspace.com/atrocitypage

Omtale

atrocity (plural atrocities)
1    an act of brutality
2    crimes or excesses ranging from an act committed against a single person to one committed against a population or ethnic group.
Hvis vi regner det glade 80-tall som en etnisk gruppe i dette tilfellet, så lever bandet opp til navnet sitt skremmende godt(h). Dette... vel... dette er vel ikke akkurat fantastiske saker. Jeg kommer ikke til å plukke denne plata ned fra sin egen plass på hylla om noen år fordi den er så innmari bra, jeg vil vel heller rote den fram fra nederst i den støvete pappesken med rariteter.

Konseptet er at Atrocity har plukket ut noen gullkorn fra 80-tallet for å covre dem etter beste evne (en evne som er noe mangelfull). For min del treffer de kun med to låter, nemlig “Relax” og “The Sun Always Shines On TV”. Merk at når jeg skriver “treffer” menes det “jaja, greit nok”. Disse to coverlåtene er morsomme nok å høre på, selv om de ikke akkurat gjør utslag på hitlåtenes Richter-skala. Det hjelper heller ikke at vokalistene gjør så svake figurer som de gjør. Den mannlige vokalisten, Alexander Krull, hadde jeg ingen forhåndskunnskap om, og han imponerte meg ikke stort heller. Han gjør en helt gjennomsnittlig jobb, men oftere enn ikke låter det litt falskt i mine ører. Men den kvinnelige vokalisten hadde jeg forventet mer av, ettersom hun er Liv Kristine Espenæs (nå Liv Kristine Espenæs Krull, siden hun er gift med Alexander Krull), som meg bekjent har gjort en svært god jobb i mange andre sammenhenger, blant annet som medlem av Theatre of Tragedy og gjestevokal for bl.a. Cradle of Filth. Men på denne plata virker det ikke alltid som hun treffer med det hun gjør. Jeg personlig synes hun (og mannen hennes) gjør en mye, mye bedre jobb i “sitt eget band”, Leaves' Eyes.

Musikalsk er det egentlig ingenting å klage på, men det er fryktelig kjedelig da... Bak trommene sitter Nicholas Barker himself, kjent fra blant annet Cradle of Filth og Dimmu Borgir, men han gjør svært lite ut av seg bortsett fra et lite Fear Factory-aktig parti under en av låtene. Alt i alt er dette stusslige saker, men det er godt å se at medlemmene har lykkes langt bedre på andre fronter.

Terje Rustestuen

 

Jeg er litt usikker på hvor jeg skal begynne her. Dette er ei plate som inneholder coverlåter av 80-talls hits, de fleste låtene her har du nok hørt før. Men kanskje ikke på denne måten. Atrocity covrer dem med svært symfonisk metal med massevis av koring og pompøs lyd.
På veien til å lage denne skiva har de dessverre gått i et par feller.

Om du skal covre en sang, så må du enten gjøre den bedre enn den var originalt, eller gjøre den helt annerledes. På mange av sangene her har Atrocity bare kjørt original sangen gjennom metal maskinen og fått ut en generisk metal versjon av den, det blir litt i genserland kjedelig. Skal du covre gamle sanger, så er det også et must med sanger folk faktisk har et godt forhold til. Dette klarer de ganske godt, men det er et par som jeg stusser litt over. Da nummer 9 spesielt, ”Keine Heimat”. Bandet er tyske, det er også et punkt her for det høres temmelig godt på uttalen, så det kan være derfor denne sangen er med. For all del, det kan være et metal cover av nasjonal sangen til tyskland, ikke vet jeg. Jeg vet bare at jeg ikke har hørt den før, og ikke har noe forhold til den. Det siste av negativitet jeg skal press ut av meg har med voiceover å gjøre. Jeg kommenterer ikke dette fordi det ikke angår musikken. Det er jo vanligvis bare en stemme som sier hva albumet heter og hva sangen heter. Men her er det litt spesielt, for de har valgt en kvinne. Mm, du leste riktig. En kvinne. Hva er feil med det? Absolutt ingenting selvfølgelig, hadde de ikke vært for en liten bit med tilleggsinformasjon. Nemlig at stemmen hennes er så pusete og fløyelsmyk at det faktisk blir forrstyrrende. Jeg tror du må ring et 800 nummer for 39,90 i minuttet for å komme over lignende tonefall og stemmeleie.

Musikalsk er lydbildet gjennomført, og selv om det kanskje er litt mye koring her, så er det også segmenter med plass til de andre instrumentene. Da spesielt gitaren, som i blant trer inn.
Hovedtrykket her ligger på det symfoniske, som i blant ligger som bakgrunn, mens andre ganger er det alt du hører. I det store og det hele er dette ei plate med musikk som er covret bedre før.


Magnus H. Blystad

 

1. People Are People
2. Smalltown Boy
3. Relax
4. Don't You Forget About Me
5. The Sun Always Shines On TV
6. Hey Little Girl
7. Fade To Grey
8. Such A Shame
9. Keine Heimat
10. Here Comes The Rain Again
11. Forever Young

Hva synes du om plata?