Black Comedy - Instigator

     
Plateselskap
Utgivelsesår
Anmelder:
Poeng: Myspace?
Season of Mist
2008
Terje Rustestuen
6/10  http://www.myspace.com/blackcomedymetal

Omtale:

Dette er et nytt band i plate-sammenheng, men jeg har lest at bandet faktisk har eksistert i flere år allerede. Og bandet, det består av norske musikere, noen mer kjente enn andre. Mest kjent er nok trommis Tjodalv og bassist Memnock, begge to medlemmer av thrash metal-bandet Susperia. Tjodalv har også spilt i både Dimmu Borgir og Old Mans Child, hvorav Memnock også har fartstid i sistnevnte. Gitaristen og vokalist i Old Mans Child, Galder, spiller forøvrig også gitar i Dimmu Borgir. Artig info.

Men tilbake til Black Comedy. Musikken de lager minner om både Mnemic og Fear Factory, men er langt mer synth-basert. Melodiene og lydlandskapene florerer på plata, og det er ikke sjelden jeg kan se for meg dette bandet passe inn på soundtracket til en dyster sci-fi-thriller. Spesielt overgangen fra sjette til sjuende spor, fra «Civil Paranoia» til «At One with Decadence», tror jeg ville passet veldig godt til den type film. Men oftere enn ikke disker bandet opp med skikkelig metall, og det funker ganske godt. Tjodalv lager mye «god ulyd» bak trommesettet, og gjør langt mer ut av seg enn jeg kan huske å ha lagt merke til i noen Susperia-låt. Her finnes det både blastbeats og thrash metal-hamring, og han gjør også en meget god jobb med den nesten-patenterte «Fear Factory»trommingen. Den som har hørt EN låt av Fear Factory skjønner nok hva jeg mener, men det er altså snakk om at trommene og gitarene synkroniserer og skaper en veldig mekanisk effekt. Den dypere betydningen av denne spillestilen skinner også mye klarere igjennom i Fear Factorys musikk, hvor mye av kjernen jo faktisk er «man vs machine» konseptet. Men nå har jeg rotet meg bort igjen...

Vokalist i Black Comedy, Jon E. Bergan, innehar en ganske god aggro-vokal. Han snerrer og høres ganske sint ut om han vil, men han er også eier av en ganske særegen renvokal. Akkurat denne vokalen tok det en stund å bli vant med for undertegnede, men etterhvert falt det mer og mer i smak, og jeg tror ikke det er mange vokalister som kunne passet bedre til bandets musikk. Som tidligere nevnt er musikken full av synth og diverse effekter, blant annet kan det høres på den låta jeg hører på i skrivende stund et tog som tuter i bakgrunnen, og brorparten av melodiene skapes også via synth. Musikken er ellers godt produsert, sparker godt fra seg og alle instrumenter har fått sin egen plass i lydbildet. Likevel er jeg redd jeg ikke kan gi dette albumet mer enn en sekser på anmelderterningen. Black Comedy har absolutt levert en debut det står respekt av, men i fremtiden håper jeg bandet klarer å variere litt mer i uttrykket. Dette blir litt for repetitivt i lengden til at jeg vil kalle meg fan, men det finnes også veldig mye som er langt dårligere.

The Emergence                                                     (02.27)
Favourite Hateobject                                              (03.53)
War Incognito                                                         (04.49)
Sum of All Shit                                                        (05.02)
Prime Specimen                                                     (04.32)
Civil Paranoia                                                         (06.23)
At One with Decadence                                           (05.22)
Lord of Locust                                                        (03.48)
Inhale the Sulphur                                                   (06.46)
Crawl to Exceed                                                     (05.06)
Subtle Conversion (Sic Transit Gloria Mundi)              (06.21)
Story of the God, The Beast and the Fools between   (05.17)